Først var det bare én: Svenske Greta Thunberg startet sin skolestreik med en hjemmelaget plakat høsten 2018. Belgiske Anuna De Wever og Kyra Gantois lot seg inspirere. I januar 2019 samlet de elever til protest. 3000 dukket opp. En uke senere var de 12 000, så 35 000. Bjørghild des Bouvrie, sekretær i Besteforeldreaksjonen, har lest de to bøkene som de tre jentene nylig har kommet ut med.
«Vi lever i en merkelig verden», sier Greta Thunberg i flere av sine taler. Det kan vi besteforeldre underskrive, når vi tenker på hvordan autoritet og klokskap i vår barndom ubestridt var koblet til eldre herrer. Nå opplever vi det motsatte! Unge jenter som svenske Greta Thunberg og belgiske Anuna de Wever taler for store forsamlinger og høster respekt for sine kloke ord verden over. Utrolig!
Greta Thunberg: No one is too small to make a difference. Penguin, 2019
Bildet som kommer tydeligst frem, når du ser og hører på Greta Thunberg, er barnet som sier høyt og tydelig at keiseren overhodet ikke har noen klær på seg. Hun er H.C. Andersens eventyrfigur steget lys levende inn i vårt århundre!
Der politikere skryter over sine klimatiltak, og deres kritikere klager at det ikke gjøres nok, sier Greta rolig og bestemt: . . . «the true thing is that we are basically not doing anything.»
Om igjen og om igjen viser hun oss sin ytterste forbauselse over den merkelige verden vi lever i. Hvordan er det mulig at voksne snakker om en klimakrise, men fortsetter å handle som før?
Ikke rart at Greta Thunberg har gått til aksjon. Hun ønsker seg en framtid, men frykter at den kommer til å bli ødelagt, hvis ingen tar grep. Hun håper at hennes aksjoner fører frem, og tror at det ikke er for sent.
Riktignok peker hun på noen grupper blant de voksne som har ansvar for uføret vi er havnet i, men den jevne voksne er ikke slem, mener hun. Det har ikke blitt fortalt dem at det er en klimakrise, sier hun, eller rettere sagt, det har ikke blitt fortalt dem ved de rette folkene og på den riktige måten.
Klimakrisen må behandles som den krisen den er! Det er tid til opprør! Og Greta har tro på at det kan lykkes: «The real power belongs to the people!», avslutter hun sin tale for FNs klimakonferanse i desember 2018 i Katowice.
I alle sine taler trekker Greta Thunberg frem sin unge alder og kritikken den utløser blant dem som er skeptiske til hennes aksjoner. Og hver gang parerer hun kritikken ved å påpeke at hun bare gjentar det forskerne sier. Og hvis de ansvarlige også lyttet til dem, kunne hun og titusenvis av andre skolebarn som også streiker for en trygg klimafremtid, gå tilbake til skolebenken.
Talene er mesterlige i sin enkelhet og treffsikre formulering. Boka kan anbefales til alle som også mener, med Greta, at løsningen på klimakrisen i bunn og grunn er så enkel at selv en femåring kan forstå den.
Anuna de Wever og Kyra Gantois; Vi er klimaet. Et brev til verden, Spartacus forlag, 2019
I boka vender de unge jentene seg i brevform til de viktige fora for deres budskap: Et brev til verden, til politikerne og mydighetene, til foreldre og besteforeldre, til vår egen generasjon- – Til dere alle sammen, unge og gamle!
Da den belgiske klimaministeren Marhem under FNs klimakonferanse i desember 2018 i Katowice nektet å være med i High Ambition Coalition, ble de to jentene fra flamske Mortsel så provosert at de besluttet å streike. Det hele endte våren 2019 med en klimamarsj i Brussel der 35 000 elever deltok!
Da de så hvor mange skoleelever som ble med, og at også voksne sluttet seg til, skjønte de at det dreier seg om mye mer enn å protestere: «Det handler om å stå sammen.» Det er den røde tråden i deres brev til verden. «Vi er alle forbundet med hverandre på grunn av denne jorden vi deler med hverandre», er budskapet deres.
Likevel har jentene egne budskap til ulike grupper i samfunnet. Politikerne og myndighetene ber de innstendig om å ta vitenskapen på alvorlig. «Klokka tikker veldig høyt (…) Optimismen deres er merkelig, for akkurat nå står den i direkte motsetning til det klimarapportene forteller oss (…) Dere er de egentlige skulkerne (…) Det vi trenger er politikere som oppfører seg som voksne og er villige til å bygge broer over partigrenser og omsette løsninger til handling.»
Likevel har de en viss forståelse for politikere som frykter sine velgere. Og hvem er de? Jo, det er jo foreldre og besteforeldre. Derfor ber Anuna og Kyra dem om å protestere sammen med ungdommen. «Jo flere som blir med, desto større påvirkningskraft får vi for å oppnå forandring, og desto flere ledere og politikere vil forstå at det ikke kan fortsette på denne måten.»
Deres egen generasjon får høre at de som lever i en boble som de to jentene og deres omgangskrets, ikke bare kan feie vekk varsel om klimatruslene med et «Ikke overdriv sånn . . .» eller «Jeg vet jo alt det der . . .». For andre som har det vanskelig økonomisk hjemme, kan det være krevende å engasjere seg i klimasaken. Nyter man en mer komfortabel tilværelse, må man også ta ansvar på vegne av de mindre priviligerte.
Jentene avslutter med å skrive at de ikke vil ende med å være frustrerte, men vil kjempe til det blir fart i sakene. Og der bør alle bli med. «Sammen er vi alle klimaet (…) Bare hvis vi står sammen, vil dette lykkes.»
Boka er et eneste intenst bønn til alle om å samarbeide for å avverge katastrofen som truer.