En stadig mer usikker framtid …

Ivan Chetwynd har lest to fascinerende og skremmende bøker. «Fossil Capital» forteller historien om kullet og oljens grunnleggende betydning for framveksten av industrivekstsamfunnet. «Den ubeboelige planeten» viser hvordan forbrenningen og de enorme globale utslipp ugjenkallelig endrer menneskenes hjem. Hva vil være igjen, av naturens rikdom og skjønnhet, for våre barnebarn?

EN FREMTID FOR FUGLER OG FOLK?
Av Ivan George Chetwynd

David Wallace-Wells. The Uninhabitable Earth. A Story of the Future (Penguin 2019).
På norsk: Den ubeboelige planeten. En fortelling om fremtiden på jorden. Oversatt av Lene Stokseth. (Stenersen forlag 2019).

Andreas Malm. Fossil Capital. The Rise of Steam Power and the Roots of Global Warming (Verso 2016)

Naturen har vært snill, vakker og gavmild. I går da jeg satt og skrev, kunne jeg følge med en flokk måltroster som forsynte seg av de tusenvis av røde bær på treet rett utenfor vinduet.

Men mennesker har utnyttet naturen på det groveste. De bygget det som William Blake kalte «dark satanic mills» i «England’s green and pleasant land». I stedet for å bruke det som kalles «the flow», den rike energikilden som naturen lar strømme gjennom landet i form av blant annet elver, hakket mennesker seg inn i jordkloden og gravde frem enorme mengder kull fra det som kalles «the stock», naturens tusenårgamle energilager. Senere grafset de i ørkensand og stakk store metallsugerør ned i bunnen under klodens hav for å hente opp olje fra en annen del av dette eldgamle energilageret. Men lageret inneholder ikke bare energi, det inneholder også klimagass.

Da denne energiomstillingen for alvor tok til på 1830-tallet, var det noen som stilte et spørsmål ved bruken av kull: «De kjemiske forandringer som finner sted, forøker atmosfæren med store mengder karbonsurstoff og andre gasser som er skadelige for dyrelivet», skrev Charles Babbage i 1835. «De måter hvorved naturen bryter ned disse elementer eller forvandler dem til en solid form, er ikke tilstrekkelig kjent.» Men etter hvert ble konsekvensene av bruken av fossil energi kjent – og forsøkt skjult av de som tjener penger på å selge fossilt brennstoff.

Doktorand i humanøkologi på Lunds universitet, Andreas Malm, forteller i fascinerende detalj om overgang fra vannkraft til dampmaskiner drevet av kull i boken Fossil Capital. Grunnen til overgangen var ikke at dampmaskiner var billigere i drift eller skapte et bedre produkt, men at fabrikkeiere kunne bygge sine fabrikker hvor som helst, først og fremst i byene der det var tilgang til arbeidskraft – som kunne skiftes ut like enkelt som vannet som fløt i elvene ble skiftet ut. Og Malm følger historien om kapitalismen og fossile energikilder frem til i dag.

Men i dag har naturen fått nok av menneskers overgrep. Nå slår hun tilbake.

Det er dette som David Wallace-Wells dokumenterer i årets grundigste og mest skremmende klimabok Den ubeboelige planeten. Boken begynner med de ikke akkurat trøsterike ord: «Det er verre enn du tror. Mye verre».

Bokens første del har fått overskriften «Kaskader» og skildrer en foss av virkninger som klimaendringer har begynt å skylle over jordkloden. Hovedårsaken til disse er CO2 som fosser opp i atmosfæren. Mer enn halvparten av karbonet i atmosfæren har kommet dit i løpet av de siste 30 år, og verdenstemperaturen har økt med én grad. I Paris i 2015 ble de fleste av verdens land enige om å lage mål for å redusere mengden klimagass i atmosfæren for å begrense oppvarmingen til to grader, helst 1,5. Ingen av dem er i rute for å nå målene sine. Fortsetter det slik, vil verdenstemperaturen øker med tre grader før år 2100, noen sier fire eller fem grader, med katastrofale følger.

Vi kan allerede se virkninger av temperaturøkningen, særlig i den fattige delen av verden. Og etter hvert vil millioner av mennesker bli drevet på flukt idet nye deler av verden blir ubeboelige. Virkningene «skjer raskt, mye raskere enn det ser ut til at vi har kapasitet til å erkjenne og innrømme, men de er også langvarige, nesten lengre enn vi er i stand til å forestille oss.»

I bokens andre del skisserer Wallace-Wells forskningsresultater om tolv slike «kaoselementer» som vil prege livet på jorden mer og mer i årene som kommer. Det gjelder ting som man leser i avisenes faktabokser når skogbranner herjer i California eller Australia eller Sibir, eller orkaner rammer karibiske øyer eller Japan med «ualminnelig» styrke (som etter hvert ikke lenger er ualminnelig og vil bli den nye normalen) eller i forbindelse med de stadige reportasjer om issmelting i Arktis eller Antarktis. Eller når man hører om temperatur-rekorder som snart vil nå høyder som menneskekroppen ikke kan overleve; eller sykdommer som dukker opp i nye deler av verden på grunn av den globale oppvarmingen. Eller problemer med å dyrke mat til verdens økende befolkning. Her er de nyeste vitenskapelige funnene og konkrete eksempler samlet og oversiktlig presentert. De gjør fremtiden – og boken – skremmende.

Bokens tredje del heter «Klimakaleidoskopet», en samling inntrykk og innspill som prøver å skildre hvordan vi vil leve under den tiltakende klimakrisen. Her er det mange ubarmhjertige spådommer.

Å se på katastrofefilmer kan for eksempel være «et beroligende signal om at verdens undergang fremdeles er ‘fantasi’», og vi kan trøste oss selv med tanken om at vi ville kunne gjøre som heltene i filmen og overleve en virkelig katastrofe. Men i slike filmer er katastrofen overstått, den er i fortiden. Den virkelige klimakatastrofen vil aldri være i fortiden i et menneskelig perspektiv, den vil vare i millioner av år. Ingen vil «overleve» den.

Vi har kanskje alle sammen et lite lysglimt bak i hjernen, om at en eller flere teknologiske nyvinninger vil løse klimaproblemene. Det er kommet enkelte mer eller mindre bisarre forslag, og Andreas Malm skriver at det kan være lettere å se for seg en flotilje med fly som skal sprøyte skyene med kjemikalier enn at en regjering oppretter et departement for å redusere karbon-utslipp. Å gripe inn i klimasystemet virker mer spiselig enn en endring i det kapitalistiske samfunnssystem. Wallace-Wells kan peke på forskning som viser at slik klimafiksing gjør mer skade enn gavn. Men hva med overgangen til fornybar energi? Så langt har fornybar energi ikke erstattet fossil energi, den supplerer den, slik at mennesker har fått mer energi å sløse med.

Hvis det er noe til trøst i boken, er det dette: «..manuskriptet til disse redslene er ikke skrevet ennå. Vi iscenesetter dem ved ikke å handle og kan stoppe dem ved å handle.» Vi vet jo hvilke handlinger trengs: slutt på fossile energikilder, en omlegging av vårt personlige liv og samfunnssystemene.

Wallace-Wells er optimist. Han synes faktisk det er spennende å tenke på alt som hans nyfødte datter og hennes brødre og søstre vil kunne oppleve og utrette i de kommende tiår. Han avslutter boken (i et etterord som ikke finnes i den norske utgaven) med å gjenta optimismen. Han tror at menneskeheten kan sikre seg en lykkeligere fremtid med «forholdsvis» gode livsvilkår.

Angry birds?
Jeg tok bilder av fuglene i går. I det ene bilde stirrer fuglen olmt rett inn i kameraet. Angry birds? De har god grunn til å være sinte. Vi holder på å ødelegge naturens økologiske systemer som blant annet forsyner dem med bær. Vi truer med å utrydde dem – og oss selv, selv om det kanskje ikke er så farlig sett med fugleøyne.

Jeg vil så gjerne at mine barnebarns barn skal kunne iaktta måltroster i et tre fullt med bær …