Latteren runger høylytt fra bordet bak meg. Kan poesi være morsom? – Ja, den kan hvis poeten heter Gro Dahle! Hun avsluttet årets serie med «Lunsj og lyrikk med klimablikk» på Det Norske Teatret, fredag 31. januar, og Bikuben var fullsatt. Noen elever fra Bø i Telemark, der Gro holder kurs i skriving for skrivelystne, hadde til og med tatt hele den lange turen til teateret denne dagen.
Det var fortsatt januar, så ikke for sent til å begynne forestillingen med diktet «Godt nytt år til grevlingen» – etter at Gro hadde fortalt om den lille svarte grisen som hun delte seng med for en del år tilbake, men som hun til slutt måtte gi bort, etter at den blant annet hadde skremt BKAs Bjørg Eli Rinnan (som presenterte Gro), veltet toalettskålen da den ble låst inne på badet, og gravd opp hele gulvet i en hytte i skogen.
Grevlingen var forvirret, stakkar, han hadde ikke kalender, hadde glemt hva dvale var for noe (er det noe man må søke om?) og lurte på når ting starter og slutter. Men diktet slutter med ordene «Nå ruller det!» Og monn ikke BKA kan si det samme, mente Gro Dahle, når man tenker på klimasaken. Og et annet dikt som BKA kunne ta til seg, handlet om å dra en tung robåt ut til vannet. Det gikk ikke! Båten var for tung, det var for vanskelig – men til slutt, når man tok ett lite skritt om gangen, klarte man det!
Dyr blir levende i Gro Dahles diktning – og hun forklarte at de alltid er metaforer. Hvalen, for eksempel, som merker at havet blir varmere. Det finnes ikke sprekker i havet som man kan gjemme seg i, så den måtte bare senke seg lenger og lenger ned i dypet og vente til menneskets tidsalder var forbi. Ugla derimot, ville redde verden. Men hun ble så skremt av det hun leste i avisen at hun til slutt stakk hodet under vingen og forestilte seg at hun var en struts.
Men Gro Dahle skriver også om mennesker i. I 2001 og 2002 vant hun de to første slam-poesi konkurranser på litteraturfestivalen på Lillehammer. Første gang var det med fire trosbekjennelser som skisserte livet til Sigrid Undset, Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Wergeland og Gros egen far, Øystein Dahle – som er et kjent navn for alle som er opptatt av miljøvern.
Forestillingen ble avsluttet med diktet som vant prisen på slam-festivalen 2002, der oppgaven var å skrive en ny nasjonalsang. Spørs om «Norge i fløtesaus» noen gang vil erstatte «Ja, vi elsker», men den tok i hvert fall landet på kornet, og den avslutter:
«Slik stiger Norge opp av vannet
som pizza-Grandiosa-landet»
Det var fredag, og etter den fornøyelige halvtimen på teateret ble folk oppfordret til å besøke og vise solidaritet med naturstudentene som streiker for klimaet hver fredag utenfor Stortinget.
