Denne våren skal regjeringen legge fram en ny forvaltningsplan for Barentshavet. Sentralt i denne planen er hvor langt nord det åpnes for å drive oljeboring. Det er derfor iskanten plutselig er blitt så viktig. – Kan politikerne flytte isens utbredelse? Man skulle nesten tro det, når man av og til hører på nyhetene! Men isen flytter seg ikke bare politikerne blir enige om et kompromiss, skriver biolog Anna Blix.
Klassekampen 14 februar, gjengitt her etter tillatelse fra forfatteren
Når du hører ordet iskant, ser du kanskje for deg en skarp og høy vegg, som skiller isen fra havet. Litt som «The wall», den store ismuren i Game of Thrones, eller som kanten av en isbre som kalver i havet. Men iskanten er ikke en tydelig vegg. Det er en sone, og det er det som gjør den spesiell, og det er samtidig her problemene oppstår. For hvor mye is må det være i havet for at det er is der?
Iskanten er grunnleggende for nordområdenes biologiske produksjon. Gjennom de lange, lyse månedene i sommerhalvåret skjer det en eksplosjon av liv i havet, som påvirker nesten alt annet liv helt i nord. Denne produksjonen skjer i iskantsonen, som er et bedre begrep enn iskanten. Det er nemlig en flytende overgang fra hard is til åpent hav. Denne sonen av store og små isflak, sørpe, ferskvann fra isen og saltvann fra havet kan bli flere kilometer brei. Den flytter seg med årstidene og beveger seg hele tiden.
Kamp om matfatet
Når våren kommer og sola endelig titter opp over horisonten, begynner det å røre på seg i iskantsonen. De bitte små algene, planteplanktonet som er grunnlaget for livet i havet, er som andre planter, de trenger lys for å vokse. Først begynner isalgene, de som sitter i selve isen, å blomstre. Deretter følger de frittlevende algene, planteplanktonet, som blomstrer i det smeltende ferskvannet fra isen. Og når iskanten smelter nordover om våren og om sommeren, blir stadig nye områder tilgjengelige for algeoppblomstringene. Det lagdelte vannet, med ferskvann på toppen, gjør at algene ikke synker ned i mørket der det ikke er nok lys til å blomstre.
Planteplanktonet er matfatet til dyreplanktonet, som er bitte små dyr vi knapt kan se. De fråtser i algene, og blir igjen spist av fisk, sjøfugl og sjøpattedyr. Det som begynner med bitte små alger ender opp i et dyreeldorado som du kan lukke øynene og forestille deg at David Attenborough entusiastisk forteller om. Isbjørner, seler, grønlandshval og hvithval, blekkspruter, et vell av fisker, måker og hvalross for å nevne noen. Iskantsonen er matfat for mange av våre viktige kommersielle fisker, og levested for tusenvis av arter, fra de aller minste til de aller største. Det er dette kampen står om.
Risikofylt
Iskantsonen er sårbar. Den er i forvaltningsplanen for Barentshavet definert som et «Særlig verdifullt og sårbart område», en såkalt SVO, fordi den viktige algeoppblomstringen skjer her. Konsekvenser av et oljeutslipp her kan være enorme. Hele bestander av allerede sårbare arter kan gå med. Det kan bli vanskelig å rydde opp olja i mørke, kulde og bølger. Lenser fungerer ikke så bra i et hav fullt av is. Hvis man prøver å brenne olja for å fjerne den, kan sotet føre til ytterligere issmelting. Iskantsonen er allerede i endring på grunn av menneskeskapte klimaendringer. Skal vi virkelig utsette dette sårbare området for risikoen ved å pumpe opp olje i en verden som absolutt ikke trenger flere nye oljefelt?
Bør flyttes sørover
I 2015 flyttet daværende klima- og miljøminister Tine Sundtoft fra Høyre iskanten nordover. Det gjorde man ved å endre 30-årsperioden man beregner iskantsonens utbredelse fra. For klimaendringene skjer raskt, og iskantsonen trekker seg nordover på grunn av menneskeskapte klimaendringer. Å bruke det som et argument for å bore etter olje lenger nord, er så dumt at jeg ikke klarer å finne en passende metafor for det.
I det faglige forumet som skal gi anbefalinger til myndighetene, ønsker alle bortsett fra én deltaker å flytte iskanten sørover, for å sette miljøhensyn og artsmangfoldet først. Gjett hvem som ikke vil være med på det, men flytte den nordover? Oljedirektoratet. Polarinstituttet anbefaler at hele området som har mer enn 0.5 prosent isfrekvens defineres som en del av iskantsonen. Denne definisjonen vil gjøre at åtte tildelte letelisenser havne i stengte områder. Det må vi tåle.