Norge skal bli klimanøytral, lover regjeringen. Samtidig leter vi etter ny olje og gass, og skal fortsette med dette etter 2050. Selv et barn forstår at dette ikke henger sammen, skriver Elisabet Breen. Hun er pensjonert prest og initiativtaker til Teologenes klimaaksjon. Hun mener «det svarte gull» har ført til «svart galskap», der vi gjentar den samme handlingen i påvente av et annerledes utfall som ikke kommer.
Hvit snø og svart galskap
Av Elisabet B Breen, mormor, teolog
medlem av Besteforeldrenes klimaaksjon
Jeg går i skogen blant gråhvite snøflekker og tenker på januar, som nylig forsvant ut av kalenderen. Den var sju grader over normalt og varmerekord. De siste tre tiårene har hvert tiår vært varmere enn det forrige. Slik sett er ikke denne januar noen bombe. Plutselig ringer barnebarna på FaceTime, de har dratt nord for å treffe Kong Vinter. På mobilen ser jeg to smørblide fjes, et på seks og et på ti, inni en diger, kritthvit snøhule. – Jeg misunner dere snøen, sier jeg og kjenner med ett at jeg er på gråten.
De siste 30 årene har Oslo mistet 21 vinterdager (minusgrader), Tromsø 17, Bergen 7 og Trondheim 15. De neste 30 årene kan vi forvente å miste 30 skidager (minst 25 cm snø) i Nordmarka (Klima i Norge 2100, Miljødirektoratet). Og Grønlandsisen smelter ti ganger fortere enn for 30 år siden og det diskuteres seriøst om det er mulig å stoppe smeltingen. Dette er mer enn nok til å tenne et dypt og fortvilet sinne i meg. Ikke fordi jeg er særlig glad i verken ski eller iskalde vidder, men fordi jeg er glad i barnebarna mine. Fordi jeg vet at hvis vi ikke lar det svarte gullet ligge, slutter med rovdrift på naturen og endrer vår livsstil vil Norges innbyggere være medskyldige i, som de unge uttrykker det, i å koke kloden.
Men, vil noen si, regjeringen har jo nylig lovt en drøy halvering av norske klimagassutslipp innen ti år? Da spør jeg, og jeg er ikke alene om å undres: Hvordan er dette mulig når vi fortsetter å lete etter olje? Det er et faktum at vi ikke kan brenne de reservene som allerede er funnet. Men altså, selv en tiåring har fått med seg at regjeringen vil bore etter olje i Arktis. Og at dette skal fortsette selv etter 2050, året for Nullutslipp. Året da hele verden må ha sporet over på fornybar energi…? Selv en seksåring forstår at dette ikke bare er umulig klimapolitikk, men også veldig, veldig dårlig butikk!
Tiåringen er klar for skolestreiken 24.april. Han blir stadig mer bevisst at fossil energi øker klimaendringene, køen av klimaflyktninger og luftforurensingen. At å skifte ut fossil energi med fornybar energi er broen til framtiden. At det grønne skiftet er fullt mulig å få til, ja, det vet han. Vi har nemlig svimlende summer på bankboka og mer enn hundretusen flinke folk som jobber i oljesektoren. Folk som mer enn gjerne får seg mer meningsfulle og grønnere jobber innlands og utenlands! Hvis ikke Norge, så hvem? Hvis ikke nå, så når?
Det er så flaut at jeg nesten ikke tør fortelle det: De siste 30 åra har norske utslipp av CO2 økt 24%! Mens EU har redusert utslippene med 27% i samme periode. Gang på gang har vi norsker lovt å kutte utslipp, men … ooops, så øker de visst likevel. – Slik har vi bedratt oss selv flere ganger, skriver Jens Stoltenberg (Aftenposten, A. Slettholm 7.7.2019)
– Galskap består i å gjenta den samme handlingen i påvente av et annerledes utfall, heter et gammelt ordtak. I møte med denne «svarte galskapen» får stadig flere barn, unge og voksne klimaangst. Den beste medisin jeg vet mot angst er konstruktiv handling. Derfor tråkker jeg på ski opp Karl Johan med 40 andre fra Besteforeldrenes klimaaksjon og roper: Uten snø blir jeg sprø! Derfor maler tiåringen og jeg plakat og drar på Skolestreik. Derfor er jeg som teolog med på klimaopprop til regjeringen. Derfor skriver jeg dette.
Jeg bønnfaller regjeringen å snu: Led oss inn i fornybarsamfunnet med en sirkulær, bærekraftig, rettferdig og balansert økonomi! Skap på rettferdig vis 100 000 grønne arbeidsplasser nå! Hjelp, på en raus og riktig måte, de sårbare og fattige landene til å stagge klimaendringene! Snu dere bort fra det svarte gullet, olja som gir gull uten grønne skoger, uten hvite vintre, uten troverdig framtidshåp.
Denne snuoperasjonen kalles ansvarlighet og nestekjærlighet – og tenk, samtidig er det god butikk. Ikke for at vi som folk skal bli rikere, tvert imot, men for at vi som folk og verden forøvrig skal ha en beboelig klode. Nei til svart galskap, ja til grønt skifte, det vil både seksåringen og tiåringen min forstå og vite å verdsette. Nå, og ikke minst i framtiden.
(Tidligere trykt i Vårt Land Verdidebatt)
Selv barn forstår at det ikke henger på greip å bore etter olje og samtidig påberope seg å være opptatt av å få ned utslippene. Hvor lenge skal vi måtte holde ut denne livsfarlige politikken?
Levekår for generasjoner
Det er all grunn til å etterlyse ansvarlighet og nestekjærlighet for at våre etterkommere skal ha en beboelig klode.
Også for våre motstandshelter som kjempet for Norges frihet under Hitlers nazi- okkupasjon var omtanken for de neste generasjoner en sterk drivkraft.
Og for oss etterkommere greide den samme motstandsgenerasjonen å gjenreise fattig- Norge, nedkjørt etter en verdenskrig og fem års okkupasjon, til en vel fungerende velferdsstat. Det krevde måtehold, solidaritet og en formidabel dugnadsinnsats.
Dette måteholdet og solidaritetstanken er gradvis svekket frem mot dagens overflodssamfunn, der vi har penger nok til stadig å kjøpe nye mobiltelefoner, dra på ferier til andre verdensdeler, kaste mat og kjøpe nye klær så fort de gamle blir kjedelige.
Vi har utviklet et samfunn som forbruker mer enn naturens tålegrense. Dette til tross for at vi vet at vårt overforbruk ikke er bærekraftig, og går på bekostning av våre etterkommeres livskvalitet. Vi vet også at bruken av olje og gass må reduseres dramatisk om livet på jorden skal kunne opprettholdes i den form vi kjenner det.
Det er avgjørende viktig hvilke valg vi gjør, både i dagliglivet og i politikken.
Politikerne sier de må vite hva vi skal leve av etter oljen. Har vi da fullstendig mistet troen på vår evne til nyskaping og omstilling?
La oss lære av omstillingen inn i oljealderen. På 1970- og 80- tallet var oljen fremtiden, og det ble en storstilt satsing i tett samarbeid mellom det offentlige, forskning og utdanning, og næringslivet. Og fra nær null i forutsetninger ble Norge raskt verdensledende på en rekke felter innen olje- og offshore- relatert teknologi og forretningsutvikling.
Skulle vi ikke da, med de økonomiske, teknologiske og forretningsmessige forutsetninger vi har i dag, og en smule solidaritet med våre etterkommere, bli blant de verdensledende også innen fremtidens fornybare energiformer?
Kan Corona hjelpe oss med å få til endringene som trengs? Frykt funker, som Lars West Johnsen skriver i Dagsavisen. Jeg tror ikke, verden er den samme etter Corona.
https://www.dagsavisen.no/debatt/kommentar/frykt-funker-1.1680928
Her er et forslag til hvordan prestenes opprop må videreføres
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11753902-klimaoppropet-ma-viderefores