«Klimafeltet er ikkje berre eit område for politikk, det er underlagt overordna rettslege normer», skrev nylig to besteforeldre i en kronikk om klimarettsaken i Nordnorsk debatt. En jussprofessor i Tromsø hevdet i en kommentar at politiske vedtak ikke bør overprøves av domstolene. Og i dag får professoren svar fra styreleder i Besteforeldrenes klimaaksjon, advokat Steinar Winther Christensen.
I en kronikk 16. mai kommenterer professor i juss Stig Harald Solheim det pågående klimasøksmålet som er reist av Greenpeace, Natur og Ungdom og med Besteforeldrenes klimaaksjon og Naturvernforbundet som partshjelpere. Saken gjelder gyldigheten av regjeringens tildeling i 2016 av 23 letelisenser i Arktis og skal behandles i Høyesteretts plenum (alle 19 dommere) til høsten. Solheims budskap er kort fortalt at domstolene ikke er rett sted for overprøving av statlige vedtak og særlig hvor miljøhensyn står mot næringsinteresser. Dette er et område hvor politikerne er mer egnet til å treffe de faglig og rettslig riktige vedtak enn domstolene, mener Solheim.
Debatten rundt rettsliggjøringen av politiske vedtak – altså be domstolene å prøve om et konkret statlig vedtak har skjedd i samsvar med lov – er ikke ny, men har blusset opp igjen i anledning klimasøksmålet. Historisk sett og i opplyste juridiske kretser er det imidlertid ikke omtvistet at slik overprøving har domstolene full anledning til, – dog ikke den del av et vedtak som gjerne kalles «forvaltningens frie skjønn». Slik overprøving skjer årlig i en rekke mindre offentlig kjente saker. Av store miljøsaker nevner jeg gyldigheten av utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget som Høyesterett i plenum behandlet i 1981/82. Verken den gang eller nå i klimasøksmålet har staten engang anført at vedtakene ikke kunne prøves for domstolene.
Det store spørsmål i miljøsaker er at dagens ledende politikere ikke evner å gi vårt utsatte miljø det rettsvern som er nødvendig for å bevare det klima og den natur vi alle er helt avhengige av. Rovdriften på naturen, utrydningen av naturmangfold og klimaskadene kjemper mot pengemakta og kortsiktig populisme. Ingen seriøse aktører bestrider i dag fakta knyttet til de dystre klimarapportene fra FNs klimapanel om vi ikke får kontroll på klimagassutslippene. Likevel fortsetter regjeringen sin oljepolitikk med planer langt inn i fremtiden og påstår i freidige ordelag at det grønne skiftet er avhengig av mer norsk olje og gass.
Så hva gjenstår da for oss som vil verne vår fremtid?
Vi feiret nettopp vår grunnlov. Den er overordnet annen lovgivning og er det fundament vår rettsorden bygger på. I klimasøksmålet prøves innholdet i miljøparagrafen 112 for første gang. Bestemmelsen sier at «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen og en natur hvor mangfold og produksjonsevne bevares.» Denne rett skal også ivaretas for etterslekten. I saken er ikke omtvistet at under miljø hører også klimaet.
Jeg vet ikke om Solheim har lest dommen fra Borgarting lagmannsrett, men den gir i hvert fall miljøorganisasjonene medhold i forståelsen av paragraf 112, første ledd. Tapet skyldtes at retten fant at staten gjennom ulike tiltak hadde oppfylt sine forpliktelser til å begrense klimaskadene ved tilslutningen til Paris-avtalen, deltagelsen i EUs kvotesystem etc., og derved likevel ikke hadde brutt paragraf 112. Retten sier at mht til tiltak for å begrense skadene må staten stå forholdsvis fritt og dette kan domstolene vanskelig prøve. Det er på dette frontavsnitt jeg tror slaget for Høyesterett kommer til å stå.
De faktiske forhold er at våre utslipp siden Paris i 2015 fortsatt går opp. Og kan det da virkelig sies at tiltaksplikten er oppfylt?
Mitt inntrykk er at domstolene nå i større grad beveger seg inn på områder som har vært ansett eksklusivt politisk, – dvs. tar et utvidet samfunnsansvar. I den såkalte Urgenda-dommen fra desember 2019 kom Høyesterett i Nederland til at statens mål for utslipp av klimagasser ikke var ambisiøst nok og dermed i strid med menneskerettskonvensjons artikkel 2 og 8, – bestemmelser som verner retten til liv og familieliv. Sammen med grunnlovens 112 påberopes nå også denne dom.
I en sak som dette vil den enkelte dommers verdiholdninger spille en viktig rolle. Alt av resultet kan trolig begrunnes juridisk. Hittil har regjeringsadvokaten førsøkt å «skremme» domstolen med at et medhold for miljøorganisasjonene vil bety slutten for det norske olje-eventyr. Det samme gjør Solheim. Men dette eventyr går uansett mot slutten enten vi liker det eller ikke.
De foregående innleggene:
Bjørg Strand og Tove Indregard: Kva har 17. mai med Klimasøksmålet å gjere?
Professor Stig Harald Solheim: Grunnloven og klimasøksmålet