En av våre mest kjente makroøkonomer, Knut Anton Mork, mener det er paradoksalt at det ropes på statlig støtte for å holde liv i en oljenæring som sliter med lønnsomheten – og som er dømt til å måtte stanse hvis vi skal berge verden. Koronakrisen har ikke gjort landet vårt mindre oljeavhengig enn før. Men politikeres og myndighetens oppgave i denne situasjonen er å tenke mer langsiktig.
Knut Anton Mork er aktuell med boka «Oljeeventyret som kom og gikk». Han er professor i samfunnsøkonomi ved NTNU og BI, og har tidligere vært sjefsøkonom i Handelsbanken. Han har nå meldt seg inn i Besteforeldrenes klimaaksjon, og stiller mer enn gjerne opp til et intervju når vi spør.
– Tidligere har du forsket mye på de økonomiske virkningene av svingninger i oljeprisen. Men nå har du altså tatt et steg videre, og setter spørsmål ved hele oljeøkonomien. Hva har skjedd?
– Jeg får kanskje si som gode, gamle John Maynard Keynes, av mange regnet som makroøkonomiens far: «When the facts change, I change my mind. What do you do, sir?» Eller mer konkret: Over tid er det blitt klart at klimakonsekvensene av fossil brenselsbruk er så store at de overskygger fordelene, ikke minst når vi ser framover i tid. Som ansvarlig økonom har jeg da funnet det riktig å hevde at det er på tide å stoppe. Derfor har jeg også blitt med i Besteforeldrenes klimaaksjon, sammen med min kone.
– Jeg ser at du er nøye med å understreke at olja har vært en økonomisk velsignelse for Norge, og at vi er at av få land som har forstått å bruke oljerikdommen til det felles beste. Likevel mener du altså at det vil være en stor feil å fortsette å basere velstand og velferd på det sorte gullet?
– Visst er vi blitt rike på olje, ingen tvil om det! Men etter hvert blir det altså på bekostning av klimakonsekvenser for verden for øvrig. Og jeg mener det blir feil å si at vi trenger oljeinntektene for å kunne videreføre velferdsstaten. Det har vært et hovedargument for oljelobbyen. Men det vil jo si det samme som at for eksempel Sverige blir nødt til å gi opp sine velferdsordninger. Velferd er dessuten ikke det samme som velstand. Kjernen i velferdsstaten er at vi deler risikoen for sykdom, uførhet, ledighet og så videre, ikke at alle skal være rike.
– Jeg hørte deg på radio for en tid siden. Der sammenliknet du ropet på økt statlig støtte til norsk oljevirksomhet med en lege som prøver å få en straffange frisk nok til å kunne henrettes!
– Det var satt på spissen, selvfølgelig. Og jeg mener for all del ikke å ta lettvint på problemene for dem som blir arbeidsledige når oljerelaterte arbeidsplasser forsvinner. Men i stedet for å bruke statens penger på å holde liv i en virksomhet som uansett snart bør avsluttes, mener jeg vi heller bør bruke dem til å legge til rette for andre typer virksomhet der de som nå blir ledige, kan finne nye og mer framtidsretta jobbbmuligheter.
– Problemet er vel at så utrolig mange arbeidsplasser er knyttet til olja i Norge. Hele lokalsamfunn er avhengig av det, f.eks. Stord der jeg selv har bodd i 30 år. Hva skal vi si til alle dem som frykter å miste levebrødet sitt, med hus og heim og det hele?
– Det er ikke vanskelig å forstå den frykten. Men i det lange løp må vi uansett omstille oss, – det gjelder bare å gjøre det på en minst mulig smertefull måte. Noen klassiske økonomer liker å snakke om ‘kreativ destruksjon’, det vil si at noe må legges ned for at noe nytt og bedre kan vokse fram. Kodak måtte gi tapt da de digitale kameraene kom, og Nokia kollapset etter at Apple introduserte den første smarttelefonen. Slik må også de som i dag jobber i oljerelatert virksomhet. Men i Norge har vi en tradisjon for at fellesskapet stiller opp når folk kommer i vanskeligheter, og det er tross alt mye myndighetene kan bidra med for å gjøre overgangen så smidig som mulig
– Hvordan ser norsk økonomi og næringsliv ut om 30 år – uten oljevirksomhet?
– Jeg tror verken fagøkonomer eller politikere er de beste til å ta beslutninger om hva slags virksomhet som kan vise seg å bli mest lønnsom for oss her i nord i en mer bærekraftig økonomi. Det viktige for myndighetene må være å legge til rette for nyskaping og kompetanseoppbygging. For dem som satser på ny virksomhet, blir det sikkert mye prøving og feiling. Noen vil lykkes stort, andre gå konkurs. Slik fungerer markedsøkonomien. Men den har ført oss framover i flere hundre år. Det tror jeg den vil fortsette å gjøre.
Fra forlagets omtale av den nye boka til Knut Anton Mork:
