Regjeringen har forpliktet seg på Parisavtalen. Men samtidig investerer Norge tungt i en fossil fremtid, subsidierer oljebransjen og gjør oss økonomisk avhengige av at klimamålene undergraves. Det blir enten dårlig butikk eller dårlig etikk, skriver filosof David Chelsom Vogt i BT. Det er et oppgjør med politikere som fortsetter å ri to hester, og ikke tar miljø- og klimaproblemet på fullt alvor.
David Chelsom Vogt,
filosof og musiker
To dager tok det, fra regjeringen skrøt av sine klimakutt, til de igjen begynte å satse penger på at Parisavtalen skal mislykkes.
Klimaminister Sveinung Rotevatn hadde knapt rukket å si «regjeringens klimapolitikk virker», før den samme regjeringen i juni åpnet for oljeleting som undergraver enhver realistisk plan om å nå klimamålene.
136 nye blokker, så langt nord som man aldri har boret før, med et tidsperspektiv langt utover det som kan tillates hvis vi skal holde temperaturøkningen under 1,5 grader.
Hva betyr det?
Jo, at regjeringen er villig til å subsidiere oljeleting som kun vil bli lønnsom dersom verden mislykkes i det grønne skiftet.
Kun dersom verden frem mot 2050 fortsatt etterspør så mye olje at 1,5-gradersmålet er umulig å oppnå, vil oljeprisen holde seg høy nok til at feltene blir lønnsomme. Kun da vil staten få tilbake milliardene som de nå lar oljeselskapene trekke fra på skatten gjennom leterefusjonsordningen.
Regjeringen sier at de tror på Parisavtalen. Men de investerer som om den feiler.
Det kan sammenliknes med en Brann-trener som sier han har tro på medalje, men som satser pengene sine på at Brann rykker ned. Så tjener han litt ekstra om alt går til helvete, liksom. Forskjellen er at hvis klimaet går til helvete, så vil vinningen bli kortvarig.
Hva er det regjeringen og oljeflertallet på Stortinget egentlig tenker, når de nå setter av 100 milliarder til å redde oljebransjen, for dermed å låse investeringer i fossilenergi i tiår fremover?
De vet jo at Parisavtalen krever at vi innen 2030 har halvert utslippene og innen 2050 er i netto null.
Og de må ha fått med seg fjorårets rapport fra FNs Miljøprogram, som viser at planlagt produksjon av olje i 2040 vil være 43 prosent høyere enn det som kreves om vi skal nå 2-gradersmålet (for ikke å snakke om 1,5-gradersmålet).
Og vi må anta at de har fått med seg at 80 prosent av oppdagede fossilressurser må forbli i bakken.
Så hva er planen her? Hvem skal la være å utvinne sine felt dersom Norge skal gasse på? Angola? Nigeria? Andre fattige land som nylig har funnet olje?
Faktum er at regjeringen har ingen plan.
De kunne for eksempel ha tatt initiativ til en samarbeidsavtale mellom oljeproduserende land, der man ble enige om en rettferdig fordeling av gjenværende utvinningstillatelser.
De kunne tatt initiativ til en klimaavgift på produksjon, til fordeling direkte til befolkningen.
De kunne ha lagt opp til unilaterale produksjonskutt, som i motsetning til det som ofte hevdes, ville være en effektiv måte for Norge å oppfylle klimaforpliktelsene på.
Det billigste for Norge vil være å kutte to tredjedeler av utslipp gjennom kutt på tilbudssiden (kutt i oljeproduksjon), og én tredjedel gjennom kutt på etterspørselssiden (ved elbil-subsidier, flyavgifter m.m.).
Dette ifølge en studie gjort av SSB-forsker Taran Fæhn med flere, som også underbygges av andre økonomiske studier, slik Kathinka Holtsmark ved UiO oppsummerer forskningen i en artikkel fra 2019.
I disse beregningene har man tatt høyde for at norsk oljeproduksjon er renere enn konkurrerende oljeproduksjon, og for at andre oljeprodusenter kan komme til å øke produksjonen dersom Norge kutter i sin.
Begge premissene er til dels usikre. Men selv om man legger dem til grunn, vil det altså være mest effektivt å kutte utslipp ved å kutte i oljeutvinning. Med andre ord: Oljelobbyens og regjeringens kronargumenter holder ikke stand mot økonomiske analyser.
Og hva skjer så om klimapolitikken faktisk lykkes? Da synker etterspørselen.
Dette har naturligvis de store oljeselskapene skjønt. I år har BP nedskrevet verdien på sine reserver med 164 milliarder kroner på grunn av en forventet varig etterspørselssvikt, mens Shell har kuttet aksjeutbyttet med 66 prosent.
Analysebyrået Rystad Energy har i sin post-korona-rapport anslått at så mye som 282 milliarder fat fra eksisterende oljefelt kan bli verdiløse som følge av at etterspørselen vil nå toppen om syv år.
De nevner spesifikt at de norske feltene i Barentshavet er særlig utsatte.
Miljøbevegelsen har advart mot dette i flere tiår. De har innstendig oppfordret politikerne om å starte omstillingen bort fra olje, men er blitt kalt naive av de selverklært ansvarlige politikerne som nå kaster gode penger etter dårlige penger for å forsøke å forlenge oljealderen.
Det virkelig naive, for ikke å si uansvarlige, er det regjeringen gjør.
De låser Norge til oljen for lang tid fremover, samtidig som de overvurderer utslippskutt som delvis skyldes tilfeldigheter (som vedlikehold på raffineriet på Mongstad, som forårsaket 20 prosent av fjorårets kutt) og økt bruk av klimaskadelig palmeolje (16 prosent av kuttene).
Det er naturligvis bra at utslippene så smått har begynt å gå ned. Men det er absurd å si at Norges klimapolitikk virker, så lenge vi investerer i en fossil fremtid som undergraver klimamålene.
«La ord følge handling», er et godt norsk ordspråk. Til denne regjeringens klimapolitikk passer den engelske versjonen enda bedre: «Put your money where your mouth is.»
(Først trykt i BT 23.07, gjengitt her etter tillatelse fra forfatteren)
Les denne artikkelen og forstå galskapen i Regjeringens oljepolitikk og samtidig uredeligheten i dagens klimapolitikk .
Skremmende nyttig lesning. God oppsummering av Norges planløse og uansvarlige vei inn i påfølgende generasjoners fremtid.
Takk til David Chelsom Vogt for å ha stilt norske politikere til veggs. Norsk oljepolitikk er både dårlig etikk og dårlig butikk og overhodet ikke i tråd med Parismålet. Heller ikke Equinor har forstått hvor etterspørselen etter olje og gass bærer hen når de opererer med en framtidig oljepris på 80 dollar fatet . Så bra med slike reflekterte innlegg!