Senterpartiet har markert seg som sterkt oljevennlig, som i sommer da de gikk i bresjen for de store oljeskattesubsidiene. Samtidig vokser motforestillingene, særlig blant de unge. «Ap og Senterpartiet må være villige til å trappe ned olja nå, ikke under den neste oljekrisa», skriver medlem i Senterungdommen, Ida Riis-Johansen. Hun spør: «Om ikke Norge får det til, hvem får det til da?»
Studerer fornybar energi
Kronikken «Ta tak i oljeavhengigheten» ble først trykt i Klassekampen 2. september. – Men det er bare hyggelig at også Besteforeldrene vil bruke den på sin nettside, sier Ida Riis-Johansen når vi kontakter henne. Om sitt politiske engasjement forteller hun: – Jeg har vært medlem i Senterungdommen i 6 år, har vært fylkesleder i Telemark Senterungdom, bystyrerepresentant i Skien i forrige periode og leder i en klimapolitisk arbeidsgruppe som hadde ansvar for å skrive et klimapolitisk program til Senterungdommens landsmøte i fjor.
– Utover det er jeg aktiv i Senterungdommen på NMBU i Ås, hvor jeg studerer. Jeg går nå tredje året på bachelor i Fornybar energi. Klima har vært min hovedsak gjennom hele min tid i politikken, både lokalt og nasjonalt. Dette er også et engasjement som bidro til valget av studier og studiested. Jeg er fra Skien, Telemark, og er odelsjente på hjemgården der.
Ta tak i oljeavhengigheten
Av Ida Riis-Johansen
Norges neste regjering må ta innover seg at norsk olje- og gassproduksjon må trappes ned. Dersom Arbeiderpartiet og Senterpartiet skal være et bedre alternativ for klimaet enn den sittende regjeringen, må de ha vilje til å gripe fatt i den virkelige utfordringen: At vi er altfor avhengig av olje.
Framfor at den norske oljealderen forlenges med nye leteområder og at produksjonen flyttes nordover, må nedtrappingen begynne i god tid. Nedtrapping betyr ikke at krana skal skrus av i morgen. Det betyr heller ikke at en ikke anerkjenner den viktige jobben som oljearbeiderne gjør eller hvilken betydning olje har hatt for det norske samfunnet. Tvert imot innebærer det at Norge skal ha et realistisk forhold til klimaendringer og målene både vi og resten av verden har satt oss i Parisavtalen.
Her er derfor fem gode grunner til å trappe ned norsk oljeproduksjon:
1) Klimaet tåler ikke mer olje. Den første og mest åpenbare grunnen til å trappe ned olje- og gassproduksjonen er at klimaendringene truer grunnlaget for menneskelig liv på jorda slik vi kjenner det i dag. Allerede i dag har den globale temperaturen økt med 1,2 grader siden førindustriell tid. Vi er på strak veg mot tregraders oppvarming innen slutten av århundret, og med det en verden med økt matmangel, økt ekstremvær og store ubeboelige soner i områder hvor det bor folk.
Selv om Norge er heldig stilt i forhold til mange andre land, vil vi fremdeles merke endringene gjennom mer nedbør og flom, mer innvandring fra klimautsatte områder og ved at det vil bli mer krevende å importere maten vi trenger. Verden, inkludert Norge, har forpliktet seg til å bli karbonnøytrale innen 2050. Det innebærer kutt i 90 prosent av dagens olje- og gassproduksjon. Vi har i praksis allerede har satt en sluttdato for oljeproduksjonen slik den drives i dag.
2) Om ikke Norge får det til, hvem får det til da? Den evige innvendingen mot å trappe ned er at oljeproduksjonen kun vil bli erstattet av annen, mer forurensende olje og gass. Selv om utslippene fra deler av den norske oljeproduksjonen kan ha noe lavere utslipp enn gjennomsnittet i verden, er uansett utslippene fra produksjonen en forsvinnende liten del av de totale utslippene fra oljas livsløp. Utslippene fra produksjonen utgjør kun omtrent fem prosent av de totale utslippene. All olje er forurensende.
Rike, demokratiske og stabile land som Norge, Canada og Australia må ta innover seg at om ingen land går foran som et godt eksempel, vil ingenting skje. Norge trenger en regjering som er villig til å gå front for å lage en global nedtrappingsavtale. Hvis ikke vi er i stand til et skifte, er ingen det.
3) Norge liker å se på seg selv som et ‘klimaland’, og har forsøkt å lede veg i forhandlinger og tiltak internasjonalt. Likevel, hvilken troverdighet har vi når vi forventer at andre skal kutte sine utslipp, uten at vi greier å gjøre det selv? Vi bruker store summer på å redde regnskogen, men hører bare med et halvt øre når andre land ber oss holde oss unna iskanten.
Havområdene og iskanten er vår Amazonas. Oljeproduksjonen er vår regnskogbrann. Vi har et internasjonalt forvalteransvar for økosystemene, og vi kan ikke peke på andres feil før vi tar tak i våre egne.
4) Vi må omstille oss før markedet gjør det. Norge eksporterer omtrent 95 prosent av vår fossile naturgass til EU. I likhet med Norge, har EU forpliktet seg til å være karbonnøytrale i 2050 og har lagt fram ambisiøse planer for å utfase bruken av fossile brensler til energiproduksjon, først kull og deretter gass. Dermed vil markedet for nær halvparten av vår eksport av petroleumsprodukter forsvinne innen 30 år. Dersom vi skal sikre arbeidsplasser og framtidig inntjening, gjør vi ikke det ved å fortsette som før. Investeringer i petroleumsnæringen går over lang tid.
Når både regjeringa og stortingspartiene Ap, Sp og Frp bruker penger på utvikling og leting etter olje og gass nå, vil vi låse oss til en lite framtidsretta næring med få muligheter for kontrollert omstilling.
5) Norge er for avhengig av olje. Olje og gass utgjør omtrent halvparten av norsk vareeksport og sysselsetter nærmere 225.000 personer; et veldig betydelig bidrag til det norske fellesskapet som ingen kan se bort ifra. Samtidig gjør det vår økonomi veldig sårbar for nedganger i oljenæringa.
Det stadige spørsmålet er hva Norge skal leve av etter olja. «Den nye olja» er ikke én ting, men mange ulike, grønne næringer, slik som karbonfangst og -lagring, avfallsgjenvinning, bioenergi, produksjon av elektriske ferjer og skip, flytende havvind, batteriproduksjon og hydrogen. Det grønne skiftet er dermed en mulighet for norsk økonomi til å flytte seg fra ett bein til å stå på mange.
Norge har tjent godt på og lært mye av norsk oljeproduksjon. Vi har delt inntektene til det beste for samfunnet og vi har bygd opp imponerende kompetanse. Det vil kreve tilsvarende kompetanse for å bygge opp nye grønne næringer. Det krever at vi investerer i disse framfor å lete etter mer olje.
Norge trenger en regjering som er villig til å ta ansvaret. Hvis Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener alvor med å ville sikre arbeidsplasser og verdiskaping i hele landet, må de ikke vente på den neste oljekrisa. Olje- og gassnæringa må gradvis fases ut på våre egne premisser.