Om myndighetene får som de vil, skal nordmenn tilbringe stadig mer tid bak rattet. I 2050 vil vi ha 4–5 millioner personbiler, i tillegg til en armada av tungtransportkjøretøy. Derfor må motorveier bygges ut, 2-felts veier blir til 4-felts, når disse er fulle til 6-felts, osv. – Situasjonen skriker etter en annen og mer bærekraftig visjon for framtida, mener Besteforeldrene.
Utslippsfri-myten
Hovedoppgaven for den nye samferdselsministeren blir å arbeide med klimakrisen, fastslo Knut Arild Hareide da han i januar 2020 overtok som samferdselsminister.
– Det virka lovende, men dessverre ser vi ikke mye til det så langt, sier Torstein Fjeld, pensjonert samferdselsrådgiver i Telemark fylkeskommune. – Hareide har nok gode intensjoner. Men samtidig kan det virke som han har slukt myten om utslippsfri transport. Vi skal få elbiler, biodrivstoff og hydrogen – og simsalabim, så skal våre miljø- og transportproblemer være løst!
– Jeg møter ofte denne forestillinga, som står i veien for de bærekraftige politikkendringene som er nødvendige. Batteridrift o.l. vil selvfølgelig redusere noen av belastningene fra den økende veitrafikken, men på langt nær alle. Det veldige arealsløseriet vil fortsette som før, forbruket av ikke-fornybare ressurser vil være stort, problemene med mikroplast fra dekkslitasje og svevestøv fra veislitasje blir like stort. Og hvor skal all den nye elkrafta komme fra, uten nye store inngrep i norsk natur, der det snart ikke finnes inngrepsfrie områder igjen?
Alternativet er jernbane
Besteforeldrenes jernbane-gruppe har planer om å utgi en motmelding om samferdsel. – Vi må våge å utfordre den tenkning og de vurderinger som ligger til grunn for motorvei-utbygginga, og som går på bekostning både av vanlige bruksveier og gode baneløsninger, sier Svein Skartsæterhagen, som har bakgrunn som planlegger både fra NSB og Jernbaneverket.
– I byene har mange av våre politikere omsider skjønt at det ikke nytter å basere utviklinga på maksimal mobilitet og privatbilisme. Men de samme politikere ser det ofte som et framskritt at trafikken mellom byene øker, og legger ivrig til rette for dette. Vårt svar må være:
1) Behovet for transport må minimeres, ikke maksimeres. Avgifter på transport og energiforbruk må i større grad avspeile de reelle kostnadene for samfunnet.
2) Nødvendig transport må utføres med minst mulig forbruk av energi og arealer, minst mulig forbruk av begrensede ressurser og minst mulig forurensing.
En gitt energimengde gir mange ganger så stor transportmengde når vi bruker tog i stedet for bil og fly, forklarer Svein. – Den direkte utnytting av elektrisk kraft, uten veien om batterier, er både mindre ressurskrevende og mindre forurensende. Gode, moderne baneløsninger er det suverent beste svar på vår tids utfordringer, både i byer (lettbane) og mellom byer (jernbane), for person- og godstransport.
Det er viktig at BKA er på banen i samferdselspolitikken. Dere er kommet fram til to sentrale rettesnor i arbeidet med en motmelding – minimer transportbehov og minimer forbruk av energi og ikke minst landareal når man bygger. Det er flere grelle eksempler der man tar for lite hensyn både til klimautslipp og nedbygging av myr, skog og landsbruksarealer: Fergefri E39 og E6 ved Lillehammer er blant dem. Takk til Torstein og Svein som bruker sin kompetanse for å motarbeide en klimafiendtlig samferdselspolitikk.
Flott initiativ, som jeg støtter. Våre transportsystemer vil også bli rammet sterkt av klimaforverringer. Jeg tror en løsning kan bli at baner og veier i bystrøk tilføres levende vegetasjon som beskytter konstruksjoner og mennesker mot været. Ved å trekke naturen aktivt inn i byen på denne måten vil innsekter, blomster og fugler følge med på lasset. Det er positivt.
For den som er interessert kan jeg vise til min hjemmeside IDFAT.com , der jeg blant annet viser en ombygget Holmenkollbane her i Oslo etter disse prinsipper. Banen gir også rom for en gang og sykkelvei. Ved gjenbruk av eksisterende trase er arealforbruket totalt veldig lavt.
Eystein F. Husebye
Oslo
Jeg er medlem av Arbeiderpartiet og Besteforeldrenes klimaaksjon.
Er det nødvendig å kjøre i 110? Du kan kanskje spare 4 minutter mellom Oslo og Hønefoss om gjenstående motorvei bygges for 110, istedenfor 90. Er det greit å betale kanskje det doble i bompenger for å spare de minuttene? Bygger vi for høyere fart, bygger vi også for å ødelegge for en bærekraftig framtid: 1) større fart trenger mer energi, mer drivstoff, og større utslipp, 2) større veier vil kreve nedbygging av mer natur og landskap, 3) større fart legger til rette for økte reiseavstander og mer transport.
På en motorvei med 90-grense går en mil unna på seks og et halvt minutt. Øker man til 110 tar det fem og et halvt minutt. Men selv om farten øker med 22% øker mye annet med 50%: Bremselengde, luftmotstand, energiforbruk, støy, konsekvenser ved en kollisjon, naturinngrep, arealbruk. Og prislappen på veien.
Argumentet med at næringsliv og samfunnsøkonomi trenger 110-veier, er underlig. Næringstrafikken – tunge kjøretøy – har alltid fartsgrense på 80. Så hvorfor betale det dobbelte å få vei med 110-grense?
Det er bygget mange to-felts veier beregnet for 90. Men møteulykker førte til fast midtdeler. Trafikkøkning, eller hendelser på veien, fører til kork og endeløse køer. Utvidelse til 4-felts motorvei er nødvendig, men hvorfor ombygges for høyere fart?
For å tillate høyere fart, må veien designes med større vegbredde, lengre siktlinjer, betydelig slakere svinger, og store arealer til kryss og avkjøringer. En 4-felts vei med fysisk midtdeler, dimensjonert for 90, kan gå mer skånsomt gjennom landskapet, ofte ved å legge ny kjørebane inntil eksisterende vei. Til halvdelen, eller mindre, av arealbruk og kostnader.
Ny teknologi reduserer miljøbelastningene. Men når vi samtidig bruker disse forbedringene til flere raske, lange og hyppige transporter, er ingenting vunnet for klimaet og klodens framtid.
Skal vi oppnå en bærekraftig framtid, kan vi ikke hige etter stadig større fart, og bekvem transport. All transport har en miljøkostnad, de lengste og raskeste er de verste.