Besteforeldrene må bruke sin livserfaring politisk. Det sier Carlo Aall, professor i bærekraftig utvikling og fersk medlem. – Det er bra at BKA ikke er enda et Naturvernforbundet eller et Zero, osv. Vi trenger en samfunnsaktør som reiser spørsmål ved hele vår utviklingsmodell, og mennesker som vet at en hverdag med større nøysomhet er like bra og kanskje bedre enn den forbruksfella vi sitter i nå.
Gjenvinne balansen
Carlo Aall jobber ved Vestlandsforskning i Sogndal, er professor II ved Høgskulen på Vestlandet, og leder for Norsk senter for bærekraftig klimatilpasning. Han hevder det er umulig å nå klimamålene i tide uten å redusere forbruk og den økonomiske veksten. – «Grønn vekst» er en illusjon. Det vi trenger er «nedvekst», der målet må være å gjenvinne noe av den balansen vi hadde for femti år siden, mellom velstand, velferd og en intakt natur.
– Selvfølgelig er det vanskelig. Men det er her jeg mener besteforeldrene har en spesiell oppgave – i kraft av sin troverdighet, og ved å fortelle og formidle at forbruksnivået vi hadde på 1960-tallet var godt nok, og at livet faktisk var veldig bra i dette landet – før olja, før hyperforbruksidealene, før alle sydenreisene, osv. Selvsagt vil vi miste noe av det vi er glade i ved en krymping av økonomien. Men hva vi vil miste, og hvor liten betydning det tross alt har, det kan besteforeldregenerasjonen hjelpe oss med å forstå.
Må tvinges til fornuft?
Klimakrisa er like mye et symptom som en årsak til at det går galt, sier Carlo. Koronakrisa er et annet slikt symptom. – Det interessante er at vi i fellesskap, uten særlig motstand, faktisk har greid å tilpasse oss og leve andre liv med bl.a. mindre reising. Vi er blitt tvunget til kollektiv fornuft – og kanskje er det en god porsjon tvang som faktisk må til for å få de endringene som også klimakrisa krever?
– Det er selvfølgelig ikke populært å snakke om tvang i et samfunn som dyrker individets frie utfoldelse. Men jeg tror vi må se i øynene at korona-tilstanden kan bli mer langvarig enn vi liker å tenke på, og at den grenseløse og stadig økende mobiliteten verden har vendt seg til, vil måtte få en vedvarende alvorlig knekk. Det gjelder ikke bare for persontransport, slik vi har sett med blant blant annet turismen, men også varetransport. Jeg tror vi kan vi få problemer med dagens globale matvaremarked, fordi mange land vil prioritere egen matsikkerhet foran eksport. Hva gjør vi da? Når vi ikke kan kjøpe alt for penger, likevel?
Planetens tålegrenser
– Det å huske bakover når vi skal se framover har ikke noe med nostalgi i gjøre. Jeg tenker at framtida må hente inspirasjon fra fortida, og at det trengs bærekraftig avvikling like mye som utvikling. Selvbedraget er at vi kan fortsette på den kurs vi har hatt, bare med andre midler, fornybar energi, osv. Det er et regnestykke som rett og slett ikke går opp, gitt planetens og økosystemenes tålegrenser.
Det fastslår Carlo Aall, som er nyslått medlem av den verdibaserte Besteforeldrenes klimaaksjon. Og som ikke ser noen motsetning mellom å være forsker og aktivist. – Jeg er så privilegert at jeg kan bruke kreftene til å skaffe meg kunnskaper og forstå verden bedre. Da har jeg også plikt til å si fra. Gode forskere skal irritere makta, mener jeg,
Enig – og jeg har for lengst kommet fram til at vi besteforeldre ikke har det største klimaavtrykket. Vi vokste i opp i redesignede klær, brukte knapt plast, kjørte lite bil, dro aldri lenger enn til landet, eller nærmeste by. Kjøpte norskprodusert mat, sko mm, for der var knapt annet. Men mange har økt forbruket opp gjennom åra – og slik har vi vent kommende generasjoner til økt forbruk. Da er det vel vi som er de nærmeste til å si ifra, da – og å redusere klimaavtrykket igjen.
Bra du er blitt medlem i BKA!
Jeg kjenner meg godt igjen i Carlo Aalls skisse av livet for 50 år siden.
Min mor og vi søstre hadde stor glede av og var stolte over å sy våre egne kjoler.
Da de spede TV utsendingene kom, var det noe som knapt opptok vår oppmerksomhet, slik at vår egen opfinnsomhet hadde mer rom. Vi spiste mat som var enkel og sunn, da alle disse ‘processed’ matvarer som vi ser i butikkene nå, ikke fantes. Enkelt og greit, jeg husker absolutt ikke min barndom og mine ungdomsår som noe stusselig. Tvert imot.
Godt poeng, Carlo Aall, at vi bør ‘selge’ dette poenget flittigere!
Carlo er inne på sakens kjerne. Nemlig at forbruket og den økonomiske veksten kan ikke fortsette om vi skal berge kloden vår. Det såkalte «grønne skiftet» er villedende og fører ingen vei så lenge veksten fortsetter og går på bekostning av natur og økologi.
Den frie flyten av varer og mat er basert på transportetapper som er uforenlig med hva som må til for å begrense global oppvarming og nå klimamålene. Norske myndigheter har en lang vei å gå – dagens regjering lever i sin egen boble. Det er viktigere enn noen gang å få nye ledere i dette landet.
Dette er en velmenende, men dessverre feil tilnærming. Ved å korrigere markedsmekanismene slik at kun grønt betaler seg, vil også den knappe milliarden som lever under sultegrensen få del å vår velstandutvikling. Les «HVEM KAN LØSE KLIMAKRISEN?»
Med vennlig hilsen
forfatteren
Akkurat det sa mor og far da vi diskuterte «Fremtiden i våre hender» av Erik Damman. Boka kom i 1972, så det må ha vært i 72-73. «Vi hadde det jo godt før vi fikk første bilen i 1963. Ikke problem med biff og rødvin på lørdagskvelden.»
Og velkommen i klubben, Carlo!
Ser at Jørgen Grønneberg hevder at klimakrisen løses enkelt ved å korrigere markedsmekanismene. Vel, det har jo ikke skjedd hittil. Så kan man spørre hvorfor? Særlig «enkelt» virker det jo unektelig ikke å få til det Grønneberg mener er klimaløsningen. 🙂 Dessverre.
Det er viktig at i som er godt voksne, forteller at vi hadde det bra i -50 og -60-årene. Men vil folk lytte til oss og være villige til å leve enklere liv med mindre og dermed mer bærekraftig forbruk? For å vinne oppslutning om klimavennlige tiltak bør vi i tillegg vise i praksis at vi mener alvor, eksempelvis ved å bruke bilen bare når det er strengt nødvendig, reise kollektivt, la være å dra på storbyweekend flere ganger i året og reise til fjerntliggende utenlandske destinasjoner på ferie, i det hele tatt leve et nøkternt og i klima- og miljøsammenheng bærekraftig liv. Skal vi vinne respekt, må det være sammenheng mellom liv og lære.