Mange bærer på en sorg over menneskenes ukloke forvaltning av jordas ressurser. Fremtiden ser problematisk ut, både for mennesker, dyr og planter, skriver Sigmund Hågvar, professor i naturvern. – Men sorg kan foredles til å bli en kraft. Den kraften heter mening, og inviterer til dugnad. Vi har løst miljøproblemer før, vi kan gjøre det igjen.
Hvordan takler vi økosorg?
Sigmund Hågvar, professor emeritus i natur- og miljøvern, NMBU
Miljøproblemene utfordrer oss på to ulike måter. For det første må vi løse dem rent praktisk. For det andre må vi takle dem mentalt. Mange bærer på en økosorg – en sorg over at verdens arter, naturtyper, klima og økologiske balanse er truet. Denne balansen er vi selv avhengige av. For eksempel trenger vi økosystemtjenester som insektenes bestøvning og produksjon av rent vann. At fremtiden både er usikker og farlig, er tungt å ta inn over seg.
Men fakta er ugjendrivelige. Kloden blir varmere, her i Norge blir det våtere og villere, mens tørke og branner rår andre steder. Landbruket sliter mange steder i verden på grunn av uforutsigbare klimaendringer. Klimaflyktninger finnes allerede. Fremtiden ser problematisk ut, både for mennesker, dyr og planter. Et av scenarioene er at Amazonas sin skadete regnskog kan tørke inn. Det vil føre til en ufattelig artsutryddelse og kan påvirke værsystemene over store områder. Verdens korallrev, som både er artsrike og noe av det vakreste som finnes, er allerede hardt rammet av økt havtemperatur. Det internasjonale Naturpanelet (IPBES) forteller oss at en million av jordas åtte millioner arter er truet.
Økosorgen har perspektiver ut over ens egen person. Man kan føle sorg på vegne av andre livsformer som har egenverdi, på vegne av økosystemer som er truet, og selvsagt på vegne av fremtidige generasjoner som får det vanskelig. Noen opplever sorg på vegne av menneskehetens ukloke forvaltning av kloden. Andre finner det tragisk at evolusjonen mister så mye materiale til å arbeide videre med i fremtiden. Lange evolusjonære linjer kan bli kuttet i vår tid: Kanskje aldri mer elefanter, neshorn, menneskeaper eller paradisfugler. Økosorg kan altså være en «innholdsrik» sorg. Men uansett hvor mange lodd man legger i økosorg-kurven, er det en personlig sorg. Den utfordrer hver enkelt av oss mentalt. Skal vi gjemme bort sorgen eller prøve å bearbeide den? Har hver av oss et ansvar?
Klimapsykolog Per Espen Stoknes har prøvd å beskrive hvordan hjernen prøver å «hjelpe» oss ved å fortrenge økosorgen, slik at vi kan fortsette våre liv som før. Vi distanserer oss mentalt fra problemene, benekter virkeligheten og lever som om vi ikke vet. «Jeg er et selvstendig menneske og gjør som jeg vil, flyskam er noe tull og dessuten betyr det ingen ting om lille jeg bidrar» tenker vi kanskje. Men samtidig er vi sosiale flokkdyr og følger med på hva andre gjør. Får naboen solceller, må kanskje jeg også ha det! Og hvis det er «in» på jobben å sykle fram og tilbake, og få trim på kjøpet, hvorfor ikke hive seg på trenden? Eller kanskje man inspireres til å følge en «retro-mote» med gjenbruk av klær?
Hjernens automatikk kan altså enten sperre oss inne i en slitsom fortrengning, eller motivere oss til handling fordi «de andre» gjør det. Vi kan merke oss eksempelets makt og at en kollektiv endring i tenkemåte og oppførsel er mulig.
Men hva om vi er havnet i den dype økosorg-grøfta og alt er ganske mørkt? Da må vi prøve å kare oss opp. Sorg kan i visse tilfelle foredles til å bli en kraft. Den kraften heter mening. Det kan føles som en befrielse å gå fra slitsom, meningsløs depresjon til meningsfullt engasjement. Man legger hånden på rattet i eget liv. Man kan også frivillig stige ned i grøfta, la alvoret sige inn over seg og kjenne en stund på økosorgens smerte. Et slikt «dykk» er en viljesak – en personlig øvelse der man våger å dvele ved trusselbildet. Man skal ikke forbli der nede i økosorg-dypet, men krabbe opp igjen når man er «godt modnet». Kanskje har man da sett at «business as usual» leder oss inn i en framtid vi ikke ønsker, og at det har mening å slåss for en annen kurs.
Håp er viktig for oss alle. Men håp kan være så mangt. Noen har et diffust håp om at en eller annen oppfinnelse sikkert løser problemene for dem. Andre håper at miljøproblemene er overdrevet. Med slike «håp» i hodet forblir man passiv. Det verden trenger er kunnskapsbaserte håp som peker på løsninger og som kaller på aktiv deltagelse.
Både miljøproblemene og økosorgen inviterer til dugnad. Med vår moderne livsstil og vårt overforbruk er vi alle en del av problemet. Dermed er vi også alle en del av løsningen.
Fra 1970-tallet har vi et godt eksempel på en vellykket norsk miljødugnad, hvor man snudde problem til mulighet. Mjøsas vannkvalitet var på et kritisk nivå. Forurensningene kom dels fra landbruket og dels fra husholdningene. Befolkningen omkring innsjøen var både en del av problemet og en del av løsningen. Et storstilt samarbeidsprosjekt kom i gang. Staten betalte bøndene for å stoppe avrenningen fra gjødselkjellerne. Innbyggerne gikk over til fosfatfrie vaskemidler som forurenset mindre. Gradvis fikk Mjøsa tilbake drikkevannskvaliteten. Resepten var en kombinasjon av offentlig styring, forbrukermakt, eksempelets makt, massevirkningen av enkelttiltak, opplevelse av mening og en felles følelse av samhold. I denne dugnaden var det ikke plass for fatalister, fortrengere eller passive «håpere». Alle kom seg opp av grøfta. Og alle tenkte nytt. Det virket.
Hvis lederne ikke leder, må trykket komme nedenfra. Det kan begynne i det små, som Greta Thunberg har vist. Klimamarsjer og klimabrøl i byer over hele verden gir håp. Kunne man koble på naturmangfoldet i samme engasjementet, ville det bli enda bedre. Massevirkningen av slike demonstrasjoner er summen av deltagernes personlige valg. Det betyr noe at vi bryr oss. Vi kan støtte arrangementer og organisasjoner, og vi kan være bevisste på hvilke politikere vi velger. Vi kan delta i debatter, vi kan tenke over hva vi spiser, og vi kan prøve å ikke ødsle med klodens knappe ressurser. Kanskje finner vi glede i å leve enklere – fordi det kjennes riktig. Og siden vi er sosiale flokkdyr, kunne det tenkes at noen oppfatter oss som et forbilde. Det er en god bonus.
(Først trykt som kronikk i Dagsavisen 16.12.2020)
Det er et reflektert og alvorlig budskap Sigmund Hågvar presenterer i denne artikkelen. For meg er og blir arbeid i BKA et meningsfylt engasjement som hjelper å holde engstelsen over klimaendringer et stykke unna. Og noe av det vi i BKA må få fram, er gleden av å leve enklere, som Sigmund også framhever.
Flott innlegg fra Sigmund Hågvar. Jeg kjenner menge av de former for sorg som Sigmund nevner og til tider også en sterk motvilje mot vår art – mennesket. For min del er medlemskap i miljøorganisasjoner, både passiv og aktiv og valg av politikere det første og viktigste steget. Da forandrer jeg ikke bare min levemåte men får med meg andre og kan få til de endringer i samfunn og politikk som er nødvendige. Om det nå er Norges klimamål, deltakelse i klimaforhandlinger, finansiering av klimatiltak i fattige land, begrensninger i utslippsintensive aktiviteter i Norge og få til en rettferdig grønn omstilling. Antall medlemmer betyr innflytelse. Viktig å formidle at en ikke trenger å være «perfekt» før en kan bli medlem.