«Alder og erfaring» er ikke noe særlig å skilte med lenger. Men heldigvis har vi Besteforeldrenes klimaaksjon, som viser at livets skole fortsatt har noe å bidra med, skriver Inge Eidsvåg i en kronikk. «Det at tida som ligger foran oss er så mye kortere enn den som ligger bak, gjør oss kanskje bedre i stand til å skille mellom viktig og uviktig.»
Inge Eidsvåg:
Generasjonslenken
Den 18. september 2020 døde den 87 år gamle amerikanske høyesterettsdommer Ruth Bader Ginsburg, hun var aktiv som dommer til det siste. Den 20. januar ble den 78 år gamle Joe Biden valgt til verdens viktigste embete; han avløste den 74 år gamle Donald Trump. Kongressen ledes av den 80 år gamle Nancy Pelosi.
Dette viser at mennesker ikke automatisk går ut på dato når vi runder 70 år.
Det var den amerikanske psykiateren og geriateren Robert N. Butler som i 1968 lanserte begrepet «alderisme» («ageism»). Det er fordommer mot og diskriminering av eldre mennesker fordi de har nådd en viss alder. Bakgrunnen var en sak fra et fasjonabelt strøk i Maryland, der en gruppe middelaldrende beboere protesterte mot at også eldre mennesker fikk flytte inn. Det ville medføre en verdiforringelse av boligene. Dessuten hadde ikke de gamle behov for den høye standarden, mente de velbeslåtte middelaldrende.
Undersøkelser viser at slike holdninger er blant de sterkeste fordommer vi finner i den vestlige verden. Det kan dreie seg om rigide aldersgrenser i arbeidslivet, eller mer subtile mekanismer som virker på andre områder. Et eksempel: Mens 15 % av befolkningen er over 70 år, har tre stortingsrepresentanter så vidt nådd denne alderen. (Etter valget til høsten kan Stortinget helt mangle representanter over 70 år.) Levealderen har økt, men gjennomsnittsalderen for norske stortingspolitikere har gått stadig nedover. I dag er den på 46 år.
Alder og erfaring
For mange år siden leste jeg norske aviser fra mellomkrigstida. Noe som slo meg var at under mange av stillingsannonsene sto det, ofte med uthevet trykk: «Alder og erfaring er viktig.» En slik annonse ville ha vært utenkelig i dag. Jeg kjenner 50-åringer som ikke våger å søke ny jobb fordi de allerede føler seg for gamle.
La meg minne om at Hamsun skrev På gjengrodde stier da han nærmet seg 90; Bach skapte noe av sin fineste musikk i høy alder, og Beethoven overgikk seg selv i sine siste kvartetter.
Churchill var 65 år da 2. verdenskrig brøt ut. Han var britenes leder gjennom seks års krig, og han kom tilbake som statsminister i 1951, 77 år gammel. Charles de Gaulle ble valgt til Frankrikes president da han var 68 år, han gikk av da han var 79. Konrad Adenhauer ble tysk rikskansler da han var 73 år. Han trakk seg tilbake i 1963, 87 år gammel.
Selvfølgelig har vi også mange eksempler på statsledere som har klamret seg til makten alt for lenge. De sovjetiske lederne før Gorbatsjov var alle tragiske eksempler på dette. Og vi kjenner alle uttrykket ”å forberede seg på forrige krig”. Det at erfaringer også kan villede, hvis vi ikke innser at tidene forandres. Dessverre ser det ut til at vi gamle verken er spesielt opptatt av eller bekymret for klimakrisen, og et flertall av oss mener dessuten at det er lite vi kan gjøre med situasjonen.
Heldigvis er det oppløftende ting som peker i motsatt retning. Ett eksempel er Besteforeldrenes klimaaksjon, en tverrpolitisk organisasjon som arbeider for at våre barnebarn og deres etterkommere skal kunne arve ei jord som er beboelig for alle. I denne organisasjonen er det plass til mange flere!
De unge har aldri vært gamle, men vi gamle har alle en gang vært unge. Livet skole, som riktignok tar livet av alle sine elever, har forhåpentligvis lært oss noe. Vi tenker langsommere, vi lærer ikke så raskt og vi glemmer mer enn før. Men dette kompenseres av at vi har større evne til overblikk og til å se de langsiktige konsekvensene av våre handlinger. Det at tida som ligger foran oss er så mye kortere enn den som ligger bak, gjør også at vi kanskje bedre er i stand til å skille mellom viktig og uviktig.
Kunnskap forplikter
Klimakrisen vil ramme de unge, ikke oss gamle. Men de unge utgjør et mindretall av befolkningen her i landet. I 2040 vil det være 1,4 millioner stemmeberettigede nordmenn over 65 år, mens det vil være rundt 800 000 stemmeberettigede under 30 år. I denne situasjonen bør vi senke stemmerettsalderen til 16 år. Da vil 100 000 unge mennesker, de som vil kjenne klimakrisen på kroppen, kunne være med å bestemme over sin egen framtid. Når ungdom er 16 år, er de ferdige med 10 års skolegang. Vi må forutsette at de da har lært det som er nødvendig for å delta i demokratiske prosesser.
Min generasjon er den første som har kunnskap om klimakrisen – og vi er den siste som slipper å ta de fulle konsekvensene av den. Det er det våre barnebarn som må gjøre. Ansvaret for å unngå katastrofen ligger hos én generasjon – vår! Vi kan velge om vi vil handle nå, men vi kan ikke velge en annen planet. Vi kan heller ikke si at vi ikke visste. Vi bidro til å skape klimakrisen, nå må vi også redde oss ut av den. Vi må derfor, som Odyssevs, binde oss til masten ved å pålegge oss strenge forpliktelser, slik at framtidige generasjoner også får oppleve «et miljø som sikrer helsen, og (…) en natur der produksjonsevne og mangfold bevares». (Grunnloven § 112)
Min visjon av det gode samfunn er et samfunn der både unge og gamle deltar. Der det finnes møteplasser, både lokalt og nasjonalt, for alle aldersgrupper. Der alle blir lyttet til, uavhengig av alder. Ingen er for ung og ingen er for gammel til å yte sin lille skjerv for at verden skal bli et bedre sted – for alle.
(Kronikken har tidligere stått på trykk i Vårt Land)