Størst ansvar for global oppvarming har de rike landa, mens det er de fattige som må betale det meste av prisen i form av natur- og miljøskader. Skal dette mønsteret endres, må land som Norge øke sin økonomiske bistand betydelig. Besteforeldrenes aksjonsgruppe for stortingsvalget har sett på hvordan partiene tar tak i denne utfordringa.
Internasjonal klimafinansiering – Norges ansvar.
Hva mener partiene?
Alf Engdal. BKA, mars 2021
Samtidig som verden står midt oppe i klimakrisen, er de fleste utviklingsland helt avhengig av kraftig vekst i energiproduksjonen for å redusere fattigdom. Ifølge FN er 840 millioner mennesker uten strøm. Halvparten av disse bor i Afrika sør for Sahara. Tre milliarder mennesker mangler muligheter til å lage mat eller varme opp boligene sine uten å bli utsatt for skadelige mengder luftforurensing.
Norsk klimapolitikk dreier seg i stor grad om territoriale utslipp, dvs. utslipp i Norge, og i hovedsak om utslipp innenfor ikke kvotepliktig sektor. I kvotepliktig sektor er politikken å følge EUs kvotesystem med de utslippsreduksjoner som ligger i en planlagt avtrapping av kvotevolumet fram mot 2030 og 2050.
Norsk klimapolitikk ser bort fra utslipp knyttet til norsk olje- og gasseksport og til utslipp globalt knyttet til norsk forbruk. Utslipp som konsekvens av norsk eksport utgjør 10 ganger mer enn de nasjonale utslipp, ca. 500 Mt/år. Dersom globale utslipp knyttet til norsk forbruk legges til det nasjonale klimaregnskapet har vi hatt en økning på 27 % siden 1990. I samme periode er de nasjonale utslippene redusert med et par prosent
Norge har siden 1970 lagt seg til et av klodens høyeste forbruk pr. innbygger og samtidig bygget opp en formue i Oljefondet ved eksport av olje og gass. Vår posisjon som et rikt, oljeproduserende land gir oss et spesielt ansvar for å bidra til å redusere både nasjonale og globale utslipp. Enkelt sagt så bør det nå være ‘payback time’.
For 2021 er det norske bistandsbudsjettet totalt på 38,1 mrd. kroner (1 % av BNI). Av dette er 3,2 mrd. satt av til Klima- og skogsatsing. Posten fornybar energi på bistandsbudsjettet var i 2019 på litt over 1 mrd. kroner. I 2020 var den redusert til 650 mill. kr. Samlet til miljø og energi i 2019: 4,2 mrd. kr. Bistandsresultater (norad.no).
Norge har satt av inntil 300 millioner kroner per år til en satsing på garantier rettet mot utbygging av fornybar energi i utviklingsland. Se her: 300 millioner kroner til fornybar energi i fattige land – regjeringen.no
Norge har siden 1989, gjennom Regnskogfondet, bidratt til å forhindre avskoging i regnskogsområder i følgende land: Brasil, Peru, Colombia, Den demokratiske republikken Kongo, Myanmar, Indonesia og Papua Ny-Guinea. Deler av midlene er offentlige tilskudd.
Norge bidrar videre med å ta risiko knyttet til bærekraftige tiltak i utviklingsland gjennom investeringsfondet Norfund. Formålet er å skape jobber og forbedre levekår ved å investere i virksomheter som fremmer bærekraftig utvikling. Ren energi og grønn infrastruktur er sentrale investeringsområder. Forutsetningen er lønnsomme investeringer og investeringene kan derfor ikke betraktes som direkte bistand. Om Norfund – Norfund
Det er et moralsk krav på oss at utviklingsland må få anledning til å øke sin energiproduksjon på bekostning av vår velstand. Trenden er at mye av denne økningen i energiproduksjon vil skje gjennom etablering av nye kullkraftverk. Dette må så langt mulig forhindres og erstattes av fossilfri energiutbygging.
Kirkens Nødhjelp m. fl. har i sin rapport ‘Norway’s fair share of meeting the Paris Agreement’ forsøkt å beregne Norges ansvar for klimakrisen. Konklusjonen er at Norge burde bidra til en utslippsreduksjon i 2030 på 430 % av våre nasjonale utslipp sammenlignet med 1990. Det betyr at vi i tillegg til å redusere nasjonale utslipp må bidra til å redusere utslipp globalt. Rapporten peker på at den mest effektive måten å redusere de globale utslippene på er å bidra til å etablere utslippsfri energiproduksjon i utviklingsland.
KNs rapport har kvantifisert Norges mulige bidrag med utgangspunkt i vår historie og vår økonomiske posisjon. For å nå målet om 430 % global reduksjon i 2030, bør bidraget ligge i området 60 – 65 mrd. kroner pr. år. Vi ser at det er et stort gap mellom Norges rettmessige plikt og det som i dag bevilges til klimatiltak i utviklingsland.
Klimastreikende ungdom har tatt budskapet fra KNs rapport på alvor og satt beløpet på 60 – 65 mrd. som ett av tre hovedkrav i sin appell til myndighetene. De to andre kravene er å slutte å dele ut oljelisenser samt å redusere de nasjonale utslippene med 65 % innen 2030.
De fleste politiske partier har i sine utkast til programmer for 2021 behandlet spørsmålet om norsk, internasjonal klimafinansiering. Det er to partier, MDG og Sentrum, som er i nærheten av å foreslå det som KNs rapport definerer som Norges rettmessige plikt.
Tabellene under gir et sammendrag av partienes foreløpige standpunkter slik de fremgår av utkast til partiprogrammer.
Oversiktstabell:
Norges akkumulerte utslipp av CO2 fra eget territorium siden 1751 utgjør 0,17 prosent av de globale akkumulerte CO2 utslipp. Tar vi med utslippene fra norskprodusert olje og gass i andre land blir andelen rundt 1 prosent av de globale utslipp.
Litt forenklet er Norges historiske CO2-andel av de menneskeskapte utslipp til atmosfæren – og dermed den globale oppvarmingen – altså 1 prosent, fjorten ganger så stor som befolkningsandelen, 0,07 prosent av verdens befolkning idag. Dette har Norge tjent gode penger på, i gjennomsnitt 300 milliarder kroner per år fra 1975 til 2019 og et oljefond som i de senere år hatt en avkastning på 400 milliarder kroner per år. Det siste uavhengig av videre olje- og gassutvinning. I forhold til disse beløp er de årlige 5-8 milliarder kroner som Norge har brukt i de senere år til klimabistand til fattige land ganske beskjedne.