Klima og natur skal være «rammen rundt all annen politikk», heter det i programmet som Arbeiderpartiet vedtok denne helga. Det er flott. Ikke rart at de unge i partiet er begeistra. Men hva betyr det? Hvor tungt veier ideelle grønne mål, i en stor og mektig partimaskin, når etablerte interesser skal tilgodeses, og der vanens makt kan være sterk?
Om mål og midler
55 prosent av klimagassutslippene skal kuttes innen 2030, fastslås det i Aps nye program. I 2050 skal Norge være karbonnøytralt. Det skal innføres mål for utslippskutt for hver sektor, og en skattereform som gjør det attraktivt å investere klimavennlig. Klima og naturhensyn skal vektlegges sterkere i offentlige anskaffelser. Partiet vil satse på naturbaserte løsninger, og lover å bevare og forbedre naturlige karbonlagre som myrer og våtmarker, osv.
Alt dette er vel og bra og framtidsretta. Noe av det vil også bli politikk. Men hvor mye? Kan vi ha tillit til at vi får den raske snuoperasjonen vi trenger hvis Ap får regjeringsmakt til høsten? – Ambisiøse mål har jo aldri vært mangelvare i norsk klimapolitikk. Men som kjent, når det kommer til gjennomføring, er det ofte blitt slik Jens Stoltenberg beskriver så treffende i sin biografi: «Når datoen nærmer seg og vi ser at det blir vanskelig, slutter vi å snakke om dette målet, og setter i stedet nye mål enda lenger fram. Slik har vi bedratt oss selv flere ganger.»
At «målet blir vanskelig» har selvsagt å gjøre med at det er dårlig sammenheng mellom mål og midler, og med målkonflikter. Toneangivende politikere i toneangivende partier har i det store og hele fortsatt å forfølge de samme mål som før – økonomisk vekst, ekspansiv oljenæring, økende mobilitet. I stedet for krevende politikkendringer har vi fått en lettvint og ofte overdreven grønn teknologioptimisme. Kroneksemplet er selvfølgelig Stoltenbergs månelanding. Den forsvant inn i skyggenes dal, men er dukket opp igjen, minus navnet, ved at partiet vil ha en storsatsing på «blå hydrogen», dvs. avkarbonisering av naturgass med fangst og lagring av CO2 – slik at petroleumsvirksomheten kan fortsette i all evighet, dvs. slik hensikten med CCS alltid har vært.
Det samme mønstret ser vi i samferdselspolitikken. I BKA har vi finlest utkastene til partienes programmer 2021–2025. På seks av ti nøkkelspørsmål kom Ap ut med verdien «grå = problemstillinga er ikke berørt». F.eks.: «Er partiet opptatt av å redusere den samlede veitrafikken?» Og: «Søker partiet å begrense flytrafikken?» Resten fikk «gult = problemstillinga er berørt, men uavklart». F.eks. dette: «Er partiet opptatt av å spare natur ved valg av transportløsninger?» Ambisiøse klimamål er nesten utelukkende knytta til troen på at teknologien skal løse problemene. Elbiler, elfly, elskip, hydrogen og biodrivstoff fjerner alle utslipp. Glem at all den nye energien skal produseres, med de store natur- og miljøbelastningene det innebærer. Deretter kan vi gladelig fortsette å bygge nye flyplasser og nye 4-, 6- og 8-felts høghastighets motorveier – over dyrkamark og gjennom skog og myr og våtmark som Ap vil bevare og til og med forbedre.
Det er satt på spissen. Og det betyr ikke at vi tviler på Arbeiderpartiets gode vilje og intensjoner. Men vi har levd lenge nok og fulgt lenge nok med til å vite at det kan være langt mellom ord og handling. Motkreftene er sterke, djevelen sitter i politikkhverdagen og i detaljene. Og når detaljene i samferdselspolitikken i utgangspunktet er så grå og utydelige som vi ser her, da må vi strekke velviljen veldig langt for å la oss overbevise om at klima og natur faktisk vil bli «rammen rundt all annen politikk».
Selvfølgelig vil det glede oss hvis vi tar feil. Men inntrykket av partiet forsterkes av BKAs tilsvarende analyse av oljepolitikken. Vi forventer ikke at et stort styringsparti som Ap skal konkurrere med markeringsivrige fløypartier som MDG. Men her blir det igjen for mye grått. Spørsmål til programmet: «Vil partiet åpne for oljeutvinning i sårbare naturområder?» Svar: «Problemstillinga er ikke berørt». Og det gjør jo ikke saken bedre at helgas landsmøte avviste forslaget om å flytte iskant-grensa sørover og minske risikoen ved oljevriksomhet i Arktis. Et lyspunkt kan være internasjonal klimafinansiering. Her viser vår undersøkelse at Ap kommer ganske godt ut, og får «grønt = positivt svar» på bl.a. spørsmålet om partiet vil klimarette Oljefondets investeringer. Det er et uhyre viktig tiltak, som vi oppfordrer AUF og andre gode krefter til å passe på at blir fulgt opp så det merkes!
Halfdan Wiik,
redaktør www.besteforeldreaksjonen.no