Etterlyser handlekraft

«Vi må sammen holde fast ved et globalt og langsiktig generasjons-overskridende perspektiv på at velferd og livskvalitet er mer enn oljepenger på bok.» Det skriver Werner Christie i en kronikk i dagens Klassekampen. Han er tidligere helseminister for Arbeiderpartiet og mangeårig medlem av Besteforeldrenes klimaaksjon.

Industri og energi for framtidig velferd

Av Werner Christie.
Lege og tidligere helseminister for AP
Medlem Besteforeldrenes klimaaksjon
Medlem Legenes klimaaksjon

Krasj-kurs i krisehåndtering
Den globale virusepidemien har gitt oss et krasj-kurs i krisehåndtering vi kan lære mye av.  Vi har sammen snudd rundt på svært mye virksomhet i samfunnet, offentlig og private, for å unngå dramatiske konsekvenser for individer, sårbare grupper og samfunnet som helhet.  Vi har vist en politisk og privat handlekraft vi ikke har sett maken til i Norge tidligere.

Vi har valgt å begrense og stenge ned svært mye av ordinær sosial og økonomisk virksomhet og må tåle betydelig reduksjon i brutto nasjonal produktet (BNP) for å forhindre stort velferdstap i form av sykdom, død og et overbelastet helsevesen.  Vi øyner en mulig normalisering når vaksineringen når flere og smitten ebber ut. Men:

Hva er «normalt»? Og hva har vi lært?
En viktig erfaring er at perspektivet er viktig:

For det første: Krisen gjelder ikke bare vår egen del av Norge, ikke Norge alene heller. Krisen er global, og så lenge noen rammes av smitten kan vi også rammes.

For det andre: Tidsperspektivet er viktig: Krisen er ikke ny, det har vært mange liknende og andre typer kriser før. Og det vil komme flere nye senere. Hvordan vi møter en krise i startfasen får store konsekvenser for hvordan krisen utvikler seg.

For det tredje: Verdier er mer enn økonomisk vekst! Vi har ofret og investert formidabelt av ellers lovende økonomisk vekst for å sikre helse og trygghet i samfunnet for øvrig! Våre «Penger på bok» har med andre ord ikke «verdi» i seg selv. Det er den velferden og livskvaliteten vi kan skaffe for pengene som har verdi. Men hvis normal økonomisk virksomhet i samfunnet truer helse og velferd stenger vi ned, koste hva det koste vil!

For det fjerde: Det er evnen til rask endring som gjør at vi kan sikre en «normaltilstand» vi kan leve med. Den vil alltid være litt annerledes enn tidligere.

Vi er allerede midt oppe i neste globale trussel: Klimakrisen!
All forskning og erfaring tyder på at den er godt på veg, og kan komme ytterligere ut av kontroll slik koronaepidemien har gjort i så mange land. Klimakrisa er global, og vi kan ikke skjerme oss mot den med grensekontroll, nedstengning og karantene. Og vi kjenner meget godt til hovedårsaken: Uhemmet utslipp de siste 100 år av fossilt CO₂ lagret under jorda over millioner av år. Fra forbrenning av kull olje og gass. Her er Norge en av de verste forurenserne og kildene til krisa gjennom vårt bidrag til produksjon av olje og gass. På grunn av våre ødeleggende klimautslipp rangerer vi som nr 158, nær bunnen, på indeksen for bærekraftig utvikling (SDI). Dette på tross av at FNs utviklingsprogram UNDP mener vi er nr 1 på HDI indeksen, det mest utviklede land i verden, når vi ser bort fra utslipp, klima og miljø. Vi er en vinner blant de verste, samtidig som regjering og kommuner ønsker å legge bærekraftsmålene til grunn for videre utvikling i landet.

Oljeindustripolitikken som modell for grønt skifte
Noen hevder oljesektoren har et omdømmeproblem. Tvert imot, den norske olje-industripolitikken har vært en udelt suksess gjennom sterk statlig styring, statlig eierskap og statlige engasjement og investering! Det har skjedd i nært offensivt samarbeid med internasjonale teknologi-ledere og storselskaper i bransjen, som har bidratt til at vi har bygget vår egen industri, kompetanse og vårt egent eierskap til topp nivå.

Oljesektoren har derimot et formidabelt og akutt klimaproblem! Som allerede fører til omdømmeproblemer blant investorer, forbrukere og ikke minst ungdom. Det er nok ikke minst investorene som vil føre til endring i energi-politikken, fordi andre ikke vil. De tenker langsiktig og risikofokusert, og vil ikke satse mer på fossil energi. Slik som selv vårt eget pensjonsfond er tilbakeholdent med, i alle fall når det gjelder kull.

Staten er en sentral aktør og tilrettelegger for oljeinvesteringer gjennom utlysning av blokker, skatteutsettelser mv. Det er også for Norge elendig finanspolitikk, industripolitikk og krisepolitikk å investere i bransjer som vi forsterke klimakrisen, og true vår og senere generasjoners livskvalitet og samfunnets sosiale bærekraft. Norsk industripolitikk kan ikke som Kodak bygge på troen på fortidens løsninger for framtidas problemer. Vi må tørre å satse på aktivt på ny teknologi når den gamle fases ut. Det er ikke oljepenger på bok som vil sikre framtidas velferd i Norge, men en aktiv energi og næringspolitikk som forebygger klimaforverring, miljøkriser og de helse og velferdsutfordringene som følger av dette for oss, våre barnebarn og fremtidige generasjoner. Vi må sikte mot bærekraftig utvikling av reelle velferdsverdier slik også OECD og WEF anbefaler. De fastslår nå at økonomist vekst (BNP) er ikke et meningsfylt mål i seg selv, og at det må erstattes med vekst i «well-being», livskvalitet og bærekraftsmål!

På samme måte som vi skapte suksess og velstand gjennom vår vellykkede statlige oljepolitikk, må vi nå bygge framtidas arbeidsplasser med ren energi, grønn teknologi og sosial fordelingspolitikk. Staten må satse tungt på å omstille vår eksisterende industri og kompetanse til å utvikle grønne bærekraftige industrier som ikke forsterker, men forhindrer klimakrise og sosial kollaps. Arbeider-bevegelsen, fagforeningene og Arbeiderpartiet sammen med hele venstresiden bør igjen gå foran i denne nødvendige omstillingen til ny industripolitikk for varige velferdsbyggene og kriseforebyggende grønne arbeidsplasser.

Da må vi sammen holde fast ved et globalt og langsiktig generasjons-overskridende perspektiv på at velferd og livskvalitet er mer enn (olje)penger på bok!!