Fra småbyen Mysen hilser veteran i Besteforeldreaksjonen, Bente Marie Bakke, til alle aktivister. – Gratulerer med dagen! Bruno hilser, han også! føyer hun til, på vegne av sin uadskillelige følgesvenn, den vesle puddelen som mange har sett og møtt, og som er med overalt der den ustoppelige matmoren dukker opp. Slik hun gjør ofte og gjerne.
– Jeg vet ikke om det er du eller Bruno som er mest kjent og populær? Men fortell oss litt om denne enestående hunden, som er med deg overalt.
– Bruno er absolutt mest populær. Med sin vennlige tilstedeværelse på våre tallrike stands og aksjoner, hjalp han meg med å bygge opp Miljøpartiet De Grønne i Vestby, og bidro til at vi fikk inn to representanter i kommunestyret i 2015 med meg som gruppeleder og formannskapsmedlem. Bruno har vært en uvurderlig følgesvenn i snart 11 år. Nå har han fått rollen som klimahund for Besteforeldrene, og har vært med på mange demonstrasjoner både foran Stortinget og digitalt.
Bente Marie Bakke satt i Besteforeldrenes styringsgruppe allerede for ti år siden, da hun etter eget ønske gikk ut for å kunne engasjere seg partipolitisk for MDG. Nå er hun tilbake og har vært landsstyremedlem siden 2019. – Hvor viktig er BKA? spør vi henne.
– BKA er utrolig viktig! Fordi det er en tverrpolitisk organisasjon av besteforeldre som kjemper for at barnebarna skal arve et levelig klima, og at vi må stanse leting etter mer olje og gass. Vi har både Kåre Willoch og Thorbjørn Berntsen som medlemmer og folk som har representert nesten alle politiske partier. Det politiske systemet trenger pressgrupper som er «beruset av uegennytte», som filosofen Jon Elster sier.
– Du har ellers en fortid også som Høyre-politiker?
– Ja, jeg kom på Stortinget for Høyre fra Østfold i 1981, året Kåre Willoch ble statsminister. Det var utrolig gøy. Fra 1985 ble jeg miljøpolitisk talskvinne og slet med å gjøre Høyre mer miljøvennlig, – noe som bidro til at jeg ikke ble renominert til valget i 1989. Dette har jeg fortalt om i boka «På bakerste benk», hvis noen er interessert i å vite mer.
– Du nærmer deg 80. Hvor lenge har du tenkt å drive på som du gjør?
– Jeg gir meg ikke før jeg må, og har tenkt å fortsette som grasrotaktivist så lenge helsa holder. Det er forresten mulig Bruno og jeg får oss en liten valp neste år, slik at han kan være med å oppdra en ny klimahund!
– Og 17. mai – hva betyr denne dagen for deg? Og for nasjonen?
– Jeg elsker 17. mai! Dagen har en stor betydning for meg som er født under krigen. For nasjonen er det trist at koronakrisen gjør at vi ikke kan feire dagen på tradisjonell måte med barnetog og barna i sentrum. Samtidig, det må jeg få lov å føye til, er det skremmende å se at verdens land ruster opp slik de nå gjør. Mennesker, klima og miljø tåler ikke mer krig og konflikt. Derfor er arbeidet for nedrustning og fred på jord også en viktig del av klimakampen.
– Men ukuelig optimist velger du å være, tross alt?
– Ja, det er nesten en plikt. Vi må tro at det nytter. Vi må være optimister fordi FN har tatt en ledende rolle i klimaarbeidet, og fordi Paris-avtalen forplikter verdens land å kutte sine utslipp så det monner. Dagens politikere og næringslivsledere må se det ansvaret de har for egne barn og barnebarn. Det er klart det er krevende. Men hvis de ikke klarer å kutte utslippene raskt nok, vil deres egne etterkommere etter hvert rammes like hardt som barna i fattige land.