Oslo bør lære av Bergen og komme i gang med bygging av moderne bybane, skriver to medlemmer av Besteforeldrenes klimaaksjon i en kronikk i «Vårt Oslo». Det er blitt Norges mest vellykka kollektivprosjekt noensinne. Den sparer energi, arealer og materialer, og er det mest miljø- og menneskevennlige transportmiddel som finnes.
Av Jørn Ruud og Halfdan Wiik,
medlemmer av BKA i Bergen
For 50 år siden valgte Oslo å beholde deler av sitt gamle sporveisnett. Nedlegging ble påbegynt på 1960-tallet, som i andre byer, men stoppa igjen på slutten av 70-tallet. Som en av verdens minste byer bygde Oslo dessuten ut et omfattende tunnelbanesystem. Æren for dette har ikke minst byplansjef Erik Rolfsen, som klarte å stå imot presset fra alle som mente at skinnegående transport tilhørte fortida.
Bergen hadde ingen Rolfsen. Her ble den siste sporveislinja avvikla i 1965. Trikkene ble dumpa i Puddefjorden. Framtida var maksimal og fri mobilitet på hjul, og konsekvensene var uunngåelige: en byspredning som førte til stadig mer biltrafikk, køer, støy, forurensing og forslumming av sentrumsgater.
11. januar 2010 var Bergen Europas mest forurensa by, med 349,2 mikrogram NO2 pr m³ målt på Danmarks plass. Det som hadde vært en av byen staselige plasser, var i løpet av noen tiår blitt et visuelt katastrofeområde og en trussel mot folkehelsa.
Alt tidlig på 1970-tallet kom forslag om å stagge den negative utviklinga, ved å bygge lokalbane sørover mot Nesttun og nordover mot Åsane. Men først på 2000-tallet lyktes det, gjennom et tverrpolitisk kompromiss, å få vedtatt en bybane – under intens motstand fra så vel Vegdirektoratet som mannen i gata som mente alt som går på skinner var et angrep på hans personlige frihet.