Besteforeldrenes klimaaksjon har mange ivrige aktivister. – Det vi har manglet er mengden av vanlige medlemmer, som gir oss politisk tyngde, sier styreleder Steinar Winther Christensen. Han ble glad da han hørte om ekteparet Rannveig og Torbjørn Brøske i Stangvik på Nordmøre. De var blant de over hundre nyinnmeldte i uke 47 i fjor høst.
De to pensjonistene og nordmøringene har begge et langt og rikt yrkesliv bak seg – hun som lærer i videregående, diakon, assistent på sjømannskirker (Stockholm, Paris, SAN Francisco, Gran Canaria, El Campanario, Torrevieja, Alanya) og husmor, – han som sokneprest i 15 år og sjømannsprest i 15 år.
– Hvorfor har dere blitt med i Besteforeldrenes klimaaksjon?
– Som andre tenker, hører og leser vi om de store klimautfordringene. Vi prøver å gjøre vårt lille i hjem og i lokalmiljø, og vi beundrer dem som virkelig engasjerer seg. Besteforeldreaksjonen har vi stor sans for, vi har ivrige venner i organisasjonen, som har sørget for å få oss med. Det er vi glad for!
– Hvilket ansvar har vi som er eldre?
– Det er klart vår generasjon har et meget stort ansvar. Vi har feilet med vår levemåte, og mye er tapt i naturen allerede. Ansvaret kjennes stort overfor kommende generasjoner, og med tanke på våre barnebarn – som får en stor jobb med å rydde opp etter oss.
– Hva tenker dere om framtida?
– Problemet er at myndigheter i verden ikke gjør jobben, men rygger tilbake for upopulære tiltak. Selvfølgelig håper også vi på tekniske nyvinninger som gjør oppryddingen etter oss mulig – og enklere. Men hvis vi skal være optimistiske, er det først og fremst fordi vi tror på ungdommen og barna. De har fått klimatenkningen med seg fra barnsben av og er slik bedre rustet til å ta opp kampen!
Det sentrale punkt i «Stangvikja» er den vakre kirka fra 1897.
Vi besteforeldre har levd etter 2.verdenskrig. Den industrielle revolusjon pågår stadig, deretter datarevolusjonen – som vi alle nyter godt av. Men vi vokste opp i nøysomhet etter krigen, med rasjonering, ikke bil, omsydde klær, lokal mat, så akkurat det klimaavtrykket var ikke så stort. Så kom Erik Damman med Fremtiden i våre hender og mange ble nøysomme igjen/gjenbruk med tanke på miljøet. Så kom klima- og naturkrisa, så mange av oss har vært nøysomme hele livet. Derfor greier jeg ikke helt gjøre meg til syndebukk og si at jeg/mange har feilet med vår levemåte. Men mange lærte barna å dra til Syden, kjøre bil overalt osv, så noe har vi å avlære våre etterkommere – og noen tar heldigvis mer og mer etter. Krigsindustrien, industrielt landbruk, fattig-rik problemet i vår overbefolkede verden gir stort klima/miljøavtrykk. Hvordan få til mere økologisk, folkeintensivt arbeid i vår overbefolkede verden? lurer jeg på. Og et ansvar har vi til å få bl.a. politikere til å gjøre vedtak som reduserer krisa og øker oppryddinga. Så vi besteforeldre må stå på, ja – og enda mere ære være de som engasjerer seg i politikken – hvor mye av makta til å gjøre gjennomgripende vedtak ligger.