Alle husker Jens Stoltenberg og hans månelandingsprosjekt: Ved å lagre CO2 under bakken skulle oljeproduksjonen fortsette inn i solnedgangen, uten klima-hindringer. – Trodde du det tilhørte fortida? Tro om igjen! Jonas Gahr Støre har forkynt at «oljen skal utvikles, ikke avvikles». Hvordan? Ved hjelp av karbonfangst og -lagring, selvsagt!
Se kronikk 28.09.2021
Alf Engdal og Halfdan Wiik
medlemmer av Besteforeldrenes klimaaksjon
Regjeringens ambisiøse Langskip-prosjekt skal ta imot CO2 fra bl.a. sementproduksjon og pumpe det ned under havbunnen i Nordsjøen. Dette kan være et bidrag til det grønne skiftet. Derimot er det grunn til å være skeptisk til karbonfangst og -lagring (CCS) som ledd i produksjon av hydrogen fra naturgass. Det framstår mest av alt som en plan for å forlenge oljealderen og vår oljeavhengighet.
CCS har vært en omdiskutert strategi siden Stoltenberg lanserte sitt månelandingsprosjekt i 2007. Det ble etter hvert lagt på is, men er nå henta fram igjen og blankpussa. Ved å fjerne CO2 fra gassen skal vi stå igjen med et tilnærmet utslippsfritt produkt. «Vi støtter regjeringen i langskipssatsingen», sa Gahr Støre tidligere i år (Bergensavisen). «Men vi vil ta det videre, og bruke norsk gass til morgendagens produksjon av hydrogen. Da har verden en fornybar energi som ikke belaster klimaet. Vi skal utvikle, ikke avvikle, olje- og gassnæringen.»
Men hvor framtidsretta er dette? Er det saklig grunn til å tro at CCS vil gjøre det teknisk og økonomisk mulig å holde fram med norsk olje- og gassproduksjon, og fortsatt leting etter nye fossile resurser? Hva er realismen i det Gahr Støre sier og håper på?
Vi minner om at Langskip-prosjektet, med en estimert kostnadsramme på 25 mrd. kroner, ved full realisering vil bidra til at norske utslipp reduseres med kun 1,3 % i perioden 2025–2030. Staten vil ta nesten hele regningen. Beregninger viser at hvis prosjektet skal være samfunnsøkonomisk lønnsomt, må vi ha priser for utslipp av CO2 internasjonalt som er om lag ti ganger høyere enn i dag, dvs. opp mot 3-4000 kroner per tonn.
Lønnsomhet er videre avhengig av at det blir et stort antall etterfølgende CCS-prosjekt, ikke bare i Norge, men også internasjonalt. Lite tyder på at det blir tilfellet. Rett nok finnes det allerede en del CCS-installasjoner, som på Sleipner- og Snøhvit-plattformene. Men her blir ikke CO2 lagret som et klimatiltak, men brukt til å produsere mer fra minskende olje/gass-kilder. Det leder til mer, ikke mindre, CO2 i atmosfæren.
På verdensbasis er Norcem per i dag det eneste planlagte CCS-anlegget knyttet til sementproduksjon. Fortum er det eneste knyttet til avfallshåndtering. Det kan tyde på at det vil ta lang tid før det blir etablert tilsvarende anlegg internasjonalt. Når det gjelder klima, dreier mye seg om tempo.
Produksjon av hydrogen fra naturgass med CCS, såkalt blått hydrogen, virker enda mindre realistisk. Uten CCS («grått hydrogen») vil det gi utslipp på 8 tonn CO2 per tonn hydrogen. Med CCS kan utslippene reduseres til under ett tonn. Det ligger innenfor grensa EU har satt for ‘grønn energi’. Men det vil uansett være et fossilt produkt, og det er grunn til å tro at forbrukerne vil velge ikke-fossilt så sant de har mulighet for det.
Det er også langt fram til slik produksjon kan realiseres, og når den tid kommer kan det hele fort være ulønnsomt. Ifølge analyser fra NVE vil blått hydrogen innen 2030 bli kostnadsmessig utkonkurrert av grønt hydrogen basert på elektrolyse og fornybar kraft.
Det vises til at både Det internasjonale energibyrået (IEA) og FNs klimapanel (IPCC) legger vekt på CCS for å redusere fremtidige utslipp. IEA forutsetter at utslipps-reduksjoner ved hjelp av CCS skal økes fra 40 Mtonn CO2 i dag til 1,6 Gtonn i 2030 og videre opp til 7,6 Gtonn i 2050. En slik utvikling vil betinge store statlige investeringer globalt, og dessuten en vesentlig økning i globale CO2-avgifter for å gjøre det bedriftsøkonomisk lønnsomt. Begge deler er på grensen til det usannsynlige.
IPCC og IEA legger til grunn at for å nå 2-gradersmålet, og ikke minst 1,5-gradersmålet, så må en i tillegg til å redusere utslipp fra transport, energi- og industriproduksjon, realisere såkalte negative utslipp. Det kan f.eks. brukes biologisk materiale med CCS i stedet for fossilt brensel til energiproduksjon. Men for å få et volum som monner, vil slik produksjon legge beslag på enorme landområder og i kritisk grad påvirke både naturmangfold og matproduksjon.
Det arbeides også med planer for å ta CO2 direkte ut av atmosfæren. Det er gjort en analyse av et mulig anlegg for dette i Nord-Afrika. Men prosessen er svært energikrevende, og vil kreve nye sol- og vindanlegg med en kapasitet tilsvarende regionens totale energibehov i dag.
En realistisk klimapolitikk må legge kjent teknologi til grunn. Vår vurdering er at omfattende bruk av CCS i beste fall har en usikker framtid. Det bør evt. komme som et positivt tillegg til andre tiltak når vi ser at vi har teknologi som fungerer, som kan oppskaleres i tilstrekkelig skala med tilstrekkelig effekt, og som gir lønnsomme investeringer. Men det vil aldri kunne erstatte tiltak for å begrense forbruk og produksjon av fossilt brensel. Så oljen må fortsatt avvikles, ikke utvikles, Gahr Støre!
Det er langtfra truverdig at CCS skal redde oss fra ei forsterka klimakrise. Å fortsette som nå og håpe at en slik teknologirevolusjon skal komme er en trussel i seg sjøl. Det er utslippene nå – og de nærmeste åra – som er viktigst fordi vi drasser med oss CO2 langt inn i framtida. Tanken på at lange tidshorisonter med utvikling av nye teknologiløsninger skal redde kloden, er feil fordi vi legger grunnlaget for krisa med dagens høge utslipp som vi tar med videre. At det også kreves sterke tiltak seinere om 10, 20 eller 50 år, løser ikke de problemene som vi er i ferd med å skape nå.
Takk til Alf og Halfdan for en viktig kronikk.
Sement og stålindustrien kan bare bli utslippsfri med CCS. Avfalls forbrenningsanlegg kan bli negative utslippsanlegg med CCS. Kullkraftverk i EI fyrer nå med tømmer/flis i stedet for med kull og blir med urette godkjent som utslippsfri kraftprodusent av EU. Med CCS kan de virkelig bli utslippsfrie. Blå hydrogen eller blå ammoniakk kan gi oss store mengder utslippsfri brensel til båter, fly og regulerbar kraftproduksjon og spare oss for bruk av store arealer til vind- eller solkraft som kan være billigere, men bare når de får bruk av arealet gratis. Og det er betydelige mengder fossil energi som EU (min. 5000 TWh) og verden skal erstatte med utslippsfri energi. Hva kan da være negativt med en blå løsning. Men den må være ren uten lekkasjer. Teknologiutvikling er dyrt men når mange tar den i bruk faller prisen og vi må også være villige til å bruke dyre løsninger på å redde planeten. Blå løsninger trenger ikke være en forlengelse av gass- og oljealderen. All annen olje-og gassproduksjon bør vi avslutte senest i 2050, helst mye før.
BKA bør ikke fronte motstand mot teknologiløsninger på klimakrisen. Vi bør heller komme med forslag til gode forslag til hvordan skaffe mer fornybar kraft og hvordan få opp tempoet i reduksjonen av utslipp. Vi er bare vel 50% fornybar i dag. I vår energibruk. Nå står omstillingen nesten stille i forhold til det tempoet vi burde ha.
Når karbon brennes for å skape energi eller når olje eller gass og oksygen reagerer for å skape hydrogen, vil det for hvert tonn karbon bindes 2,66 tonn oksygen fra atmosfæren. Dersom dette fanges og lagres permanent, betyr det at vi fjerner denne mengden oksygen fra det store kretsløpet, det vil si fra det tilgjengelige oksygenet i atmosfæren og havet, for hvert tonn karbon.
Det er snakk om små mengder sammenlignet med den totale mengden fritt oksygen. Men reduksjonen av oksygen i atmosfæren er allerede målbar. I noen tilfeller er oksygen marginalt både i atmosfæren (folk med pustevansker) men særlig i vann (terskelfjorder, organisk belastede vannforekomster, for å nevne noe). Derfor blir CO2-fangst og lagring ikke bærekraftig på lengre sikt. De beste karbonlagrene er de som allerede finnes i naturen.
Takk til Erik Fleischer for konstruktiv kommentar til vår kronikk om CCS. Vi er enige i at vi skal være forsiktige med å motsette oss teknologiske løsninger på klimakrisen. Samtidig må vi ikke akseptere at løsninger som per i dag ikke er gjennomprøvd, brukes til å forsvare en fortsatt norsk satsing på oljevirksomhet, en virksomhet som vi vet er i strid med Paris-avtalen og de siste rapportene fra IEA og FNs klimapanel.
Når det gjelder CCS så håper vi virkelig at det kan bli en løsning for sementindustri og forbrenningsanlegg. Her kan CCS ha sin plass. Og som du er inne på, biologisk forbrenning med CCS i varmekraftverk og forbrenningsanlegg kan gi negative utslipp. Dessverre så er det fortsatt svært få slike anlegg under planlegging, ref.: global-carbon-capture-and-storage-status-report-2020.pdf side 21. Det er også langt fram til at slike anlegg kan bli lønnsomme. Her vises til regjeringens egen kvalitetssikring av Langskip-prosjektet.
Det ser verre ut når det gjelder blå hydrogen, selv med CCS: How green is blue hydrogen? (wiley.com). Et kort utdrag fra rapporten: ‘Perhaps surprisingly, the greenhouse gas footprint of blue hydrogen is more than 20 % greater than burning natural gas or coal for heat and some 60 % greater than burning diesel oil for heat’. De meget overraskende tallene skyldes nærmest uunngåelige metanlekkasjer ved produksjon av blå hydrogen.
Vi viser også til denne artikkelen fra BKAs egen hjemmeside som er inne på det samme: Hydrogen – et blindspor? https://test.besteforeldreaksjonen.no/2021/10/hydrogen-et-blindspor/
Vi fastholder derfor hovedkonklusjonene i vår kronikk om CCS.
Takk til Alf Engdal for kommentar.
Bare av hensyn til å redusere utslipp fra stål- og sementindustrien og avfallsanleggene er grunn nok til å utvikle CCS-teknologien. Lekkasjeproblemer er jeg kjent med, men et problem som kanskje kan overvinnes. Det er ikke en naturlov at lekkasjer vil skje.
Et stort problem som EU og verden for øvrig ikke har avklart ennå, er hvordan skal de stabilisere strømforsyningen når store deler av kraftproduksjonen er uregulerbar. Det har vi allerede fått erfaring med i høst. Hvordan kan det gjøres? Det kan være med grønt eller blått hydrogen i ombygde gasskraftverk og eller gass- og kullkraft med CCS. Pumpekraftverk i Norge med 20 000 MW er kartlagt, men det er for lite for EU.
CCS trengs for flere av alternativene. Kanskje alle muligheter vil bli brukt. Vi har et elbasert energisystem, men EU/GB har fossilt system med direkte brenning av gass og kull og totalt et energiforbruk på om lag 10 000 TWh inklusive om lag 3500 TWh elektrisitet som må bygges om til et elbasert system, drevet av sol og vind. Da er det store kraftvolum som skal stabiliseres og mange kraftlinjer bygges. Kanskje vil de heller rense gassen med CCS og bruke ren hydrogen, grønt eller blått i hjemmene.
EU eller hvert land i EU vil finne sin optimale løsning. Tror olje- og gassindustrien vil stå på uavhengig av om CCS teknologien tas i bruk. Hvis verden trenger dem for å støtte opp om den fornybare kraften eller gi ren energi til tusenvis av hjem, er det flott. Hvordan skal vi ellers få en stor nullutslipp verden?
Hva er kriteriene for hva som er lønnsomt når noe må gjøres av hensyn til klima? Motposten i regnskapet er ukjente og kan bli store om noen år. hvis vi ikke får stoppet forurensningen. Å rense sement for CO2-utslipp er dyrt og vil fordyre sementen mange prosent, men ferdig boligblokk blir bare få prosent dyrere.
Ellers mener jeg at BKA burde aksjonere mer for tiltak som vi bør/ må gjøre og ikke hva vi ikke bør gjøre på teknologi. Det er viktigere å få en startdato for når vi skal begynne med å frigjøre mer fornybar kraft eller produsere mer fornybar kraft for elektrifisering av Norge og en dato for økt reduksjon av utslipp i transport og industri og dermed å skape nye arbeidsplasser – enn å bruke mye energi på en sluttdato for leting etter olje. Leting er en stranded asset sak og ikke en klimasak. Gi Norge mange oppgaver /arbeidsplasser med tiltak og oljeindustrien vil gradvis trappe ned sin virksomhet på en god måte.
Men kraft fra land til oljeplattformene bør vi si nei til. Det gavner ikke det globale miljøet. 500 til 1000 vindmøller på land trengs for den oppgaven. La markedet trappe ned utslippet på plattformene mot 2050. gratis. Etter 2050 er det stopp. Hvis ikke ren blått hydrogen trengs som et klimatiltak. Trapp ned utslippene fra transport og industri innen 2030.
Skal vi klare 55% reduksjon på 9 år trenger vi en detaljert opptrappingsplan som trenger tett overordnet styring av en klima- og energiminister. Markedet klarer ikke den oppgaven alene med bare generelle rammebetingelser. Her er tiden en viktig faktor. Dette må vi heie på at vi får til. 2030 er en viktig milepel på veien.