Med ti dager igjen til valgdagen står Besteforeldrene på for fullt. Denne gangen har vi lagt særlig vekt på å få fram forskjellen mellom partiene. Selv om alle snakker om klima, og om utslippskutt, ser vi at viljen til å ta effektive grep er svært ulikt fordelt. De grønne småpartiene fortjener vår stemme. De store trenger en lærepenge.
Ingen trenger en lærepenge mer enn Senterpartiet. Da partileder Trygve Slagsvold Vedum i juli lanserte sine 30 prioriterte punkter for valget, handla ikke ett av dem om naturmangfold eller klimakrisa. Det var selvfølgelig helt bevisst – og en stor feilvurdering. Først rømte de grønne og yngre velgerne. Så gikk det opp for Vedum at han måtte snakke litt om klima likevel, etter en FN-rapport som heller ikke han helt kunne overse. Dermed rømte også de FrP-blå dit de kom fra. Tilbake sto en falmet statsministerkandidat uten sitt berømte velgertekke, og uten respekt.
Når fallet blir såpass stort, kan det forhåpentligvis få noen i partiet til å tenke nytt. Men da må man først innse at det ikke bare er partiledelsen som har valgt feil valgkampstrategi. Det er ikke rett at partiet «egentlig har et godt klimaprogram», slik enkelte nå hevder. Både BKAs og Naturvernforbundets undersøkelse viser at Sp på de fleste politikkområder har plassert seg sammen med andre partier som heller ikke prioriterer miljø og klima: Ap, Høyre og FrP.
Rett nok går det ikke utforbakke på samme måte med de andre olje-partiene. Men de sliter, de også, mens vinnerne ser ut til å være partiene som klarest og tydeligst har profilert seg på klima: Venstre, Rødt, SV og MDG. Det er til dels store forskjeller mellom dem, også i miljøpolitikken. Men de vil alle ha en politisk styrt stans i leitinga etter nye oljefelt i arktiske områder, som en fornuftig begynnelse på en fornuftig nedbygging av hele vår oljevirksomhet.
Til felles har disse partiene også en mer progressiv forståelse av natur og naturens verdi. For politikk handler ikke bare «om folk», slik Sp hevder. Det handler om natur og økosystemer i krise, og om hva vi kan gjøre for å redde stumpene – i en verden som er midt i en menneskeskapt masseutrydning. Halvparten av alt dyreliv er borte bare i løpet av de siste fire tiåra. Tar du alvoret i dette innover deg, kan du ikke fortsette å anlegge landskapsknusende motorveier, arealslukende flyplasser og annen infrastruktur – som om ingenting var skjedd, som om vi levde i 1950, som om kunnskapen om konsekvensene av vår krig mot naturen ikke finnes!
Verden kan forandres. Den har blitt forandret før, av bevegelser som har forstått tidens utfordringer bedre enn den politiske klassen og maktmenneskene. Den globale folkebevegelsen for natur og klima og våre barnebarns bærekraftige framtid er uendelige mye større enn det norske stortingsvalget. Den har et mye lengre tidsperspektiv. Men akkurat nå, 13. september 2021, i det vesle landet Norge, langt mot nord og ut mot den oljerike kontinentalsokkelen, gjelder det å løfte fram de politiske kreftene som har vist vilje til å bryte med vanetenkinga – og gi en smekk til dem som henger fast i forestillinger og særinteresser og institusjoner skapt i en annen tid, for å løse andre oppgaver.
Det er et krevende budskap å komme med for en tverrpolitisk organisasjon. Men det kan på litt sikt styrke klima- og miljøopposisjonen i både Høyre og Ap, og gi vekstforhold for mer nytenking også der.
Halfdan Wiik, redaktør www.besteforeldreaksjonen.no