Årets viktigste bok

Da professor Thomas Hylland Eriksen gjestet BKAs klimakafé i høst, nevnte han en ny bok om filosofi: «Hvordan tenke langsiktig i en kortsiktig verden» av Roman Krznaric (Res publica 2021). Det viser seg å være årets mest radikale bok om klima- og naturkrisene – bokstavelig talt «radikal» fordi den handler om røttene til krisene vi står i.

Gode forfedre

Forfatteren bor i England, men er oppvokst i Australia med serbiske aner, og i likhet med mange av historiens store filosofer, bruker han bilder og fortellinger for å formidle dype sannheter. Her er noen få plukk fra 344 tankevekkende sider:

I Oxford forteller man historien om William av Wykeham. Han levde på 1300-tallet og var byggmester for den store spisesalen i New College. Han skal ha kikket opp på de store, sterke eikebjelker som holdt taket oppe, og tenkt: Hmm … De bjelkene varer sikkert i 500 år før de må skiftes ut. Så hva var det neste han gjorde? Jo, han fant noen eikenøtter og plantet dem. Om 500 år ville disse eiketrær være store nok til å forsyne colleget med nye bjelker. De som skulle vedlikeholde spisesalen på 1800-tallet sendte ham noen varme tanker.

Det er dessverre slik at skogen med eiketrærne ble kjøpt et par år etter Williams tid. Men fortellingen illustrerer et grunnleggende moment i vår hjerne:

«Lukk øynene og se for deg at du i hver hånd holder en liten ting … I venstre hånd har du en myk, rosa marshmallow. Og i høyre hånd har du en glinsende grønn eikenøtt.»

Vi er mest tilbøyelig til å tenke kortsiktig – kan jeg snart spise marshmallowen? Men William med sine eikebjelker tenkte langsiktig; man kaller det «katedraltenkning», fordi de som bygget katedralene var klar over at bygningen ikke ville være ferdig før om mange – sikkert mange hundre år. Et annet eksempel er urfolk som praktiserer sjugenerasjons-tenkning: Når du tar en beslutning, må du spørre deg selv: Vil dette være bra for dem som lever sju generasjoner frem i tiden?

William og de som bygget katedralene var gode forfedre, i likhet med dem som bygget jernbaner og avløpssystemer og mye annet. De tenkte på kommende generasjoner. Krznarics bok tar utgangspunkt i et sitat fra Jonas Salk (han som oppdaget poliovaksinen): «Det aller viktigste spørsmål vi må stille oss selv er: ‘Er vi gode forfedre?’» Dette kommer klart frem i bokens tittel på engelsk: The good ancestor. Og for å være gode forfedre må vi selvfølgelig tenke langsiktig.

Krznaric skisserer seks måter å tenke langsiktig på. Katedraltenkning er allerede nevnt. En av de andre heter Holistisk forutsigelse. Det gjelder å tenke på hvor vi er på vei hen, ikke bare du og jeg, men hele samfunnet. Han har sett på 86 sivilisasjoner fra 3000 år før vår tid frem til 1500 AD. De har vart i gjennomsnitt 336 år. De vokser og utvikler seg, så flater de ut og opphører, enten med et smell eller gradvis, i noe som man kaller en S-kurv.

Og hva med vår nåværende vestlige sivilisasjon? Vil den være annerledes enn alle tidligere sivilisasjoner? Neppe. Her får Krznaric hjelp av sin kone, økonomen Kate Raworth. Det som styrer vårt samfunn er tanken om økonomisk vekst – om den er grå eller grønn. Men vekst og bruk av naturressurser kan ikke vokse inn i himmelen! Vi har bare én planet med begrensede ressurser. En dag må vekstkurven flate ut, og hva så? Kan vi redde vår sivilisasjon fra å falle pladask? Jonas Salk mener at vi må bytte ut våre nåværende verdier, forbruk, manglende måtehold, uavhengighet, kortsiktighet, med bærekraft, balanse, gjensidig avhengighet, langsiktighet. Det er kort sagt viktig at eikenøtt delen av hjernen dominerer, ikke marshmallow delen.

Det finnes mange enkeltmennesker, grupper og organisasjoner som allerede tenker langsiktig, i det som Krznaric kaller tidsopprøret, og den siste delen av boken forteller om disse. Et eksempel som er interessant fordi det har vært omdiskutert i miljøbevegelsen i Norge, er borgerråd. En helt tilfeldig utvalgt gruppe borgere får i oppdrag å fordype seg i et emne og deretter gi råd til de som tar beslutninger. De kan tenke fritt, uten kortsiktige bekymringer over meningsmålinger og neste valg. Ordningen brukes i Irland, der borgerrådet var viktig i forbindelse med debatten og folkeavstemningen om abort, og i enkelte byer i Spania og Belgia. De er et eksempel på dypdemokrati, som har aner tilbake til det gamle Hellas. Det er også et spørsmål om ikke byer bør få mer makt i forhold til nasjonalstater.

En annen form for tidsopprør er å få til en overgang «fra spekulativ kapitalisme til regenerativ økonomi». Her er vi tilbake ved konas økonomiske analyse. Vi må geleide økonomien inn i en smultring. Bruk av naturresurser må begrenses oppover av planetens tåleevner, hvor mye vi kan bruke uten å ødelegge for kommende generasjoner, og nedover av å kunne gi alle mennesker et menneskeverdig liv. (Se Raworths bok, Doughnut Economics, https://test.besteforeldreaksjonen.no/2017/09/okonomisk-revolusjon/.)

Tidsopprørerne møter motbør, som Krznaric skisserer i form av fire grunnleggende hindringer for endring:

Utdaterte institusjoner. Vårt demokratiske system og nasjonalstatene er innrettet med korte tidshorisonter og er dårlig egnet til å ta høyde for interessene til kommende generasjoner.

Etablerte interessers makt. «Fremtiden holdes som gissel av et økonomisk økosystem som er opphengt i kortsiktig gevinst og umiddelbar tilfredsstillelse, fra oljeselskaper og finansspekulanter til shoppinggiganter på nettet.»

Usikkerhet her og nå. De som sliter med å dekke sine umiddelbare behov vil selvfølgelig ikke være i stand til å tenke langsiktig. Det gjelder ikke minst flyktninger og migranter – og klimaendringer kommer jo til å øke antall flyktninger med flere millioner.

Utilstrekkelig krisefølelser. De som har det godt mangler «en ekte følelse av krise, alvor eller frykt». Milton Friedman har sagt at det bare er kriser som kan føre til reelle endringer.

Men «vi står over for «et eksistensielt valg … Ønsker vi å forbli et samfunn som drives av kortsiktige tenkning og individualistiske verdier, eller vil vi dreie over mot langsiktig tenkning for vårt felles beste?»

Vil de som lever om 500 år se tilbake på oss som gode forfedre?