Sammen med Singapore leder Norge forhandlingene om kvotehandel mellom landene. Det er et vanskelig tema, og har alltid vært det, forteller Knut H. Alfsen, tidligere direktør for Cicero Senter for klimaforskning. – Det betyr ikke at slik handel er en dårlig idé. Men i praksis har det bydd på problemer, i en verden der interessekonfliktene er store.
Vi har bedt Knut H. Alfsen om å begynne i en ende, med det grunnleggende og for noen sikkert litt banale spørsmålet: – Hva er klimakvoter, hva er kvotehandel – og hva er hensikten med det?
– Kvotehandel mellom land er når land A kjøper utslippsreduksjoner i land B. Land A fører utslippskuttene i sitt klimaregnskap, mens land B får penger for å gjennomføre utslippsreduksjonen. Kvotehandel gjør at man kan få gjennomført en utslippsreduksjon til en billigere penge enn om hvert land bare skulle redusere egne utslipp. For eksempel vil Norge, for et gitt beløp, kunne finansiere større utslippsreduksjoner i utviklingsland der det er billig å redusere utslipp, enn om utslippsreduksjonene skulle skje i Norge, der utslippsreduksjoner er dyrt.
– Men i Glasgow er det på nytt en dragkamp mellom rike og fattige land. Hvorfor det? Når vi har pengene og de har mulighetene for å kutte utslipp billig – burde det da ikke være lett å bli enige om noe?
– Jo, det skulle man tro. Imidlertid er kvotehandel koplet opp mot støtte til klimatilpasning i u-land i Parisavtalen. Tanken er at en prosentdel av kvotekjøpkostnadene skal øremerkes til slik tilpasning, og da blir det selvfølgelig en debatt mellom rike og fattige land om hvor stor denne prosentsatsen skal være.
– I tillegg kommer at en del land vil at ‘gamle’ kvoter skaffet under Kyotoprotokollen skal gjelde også under Paris-avtalen. Norge kjøpte for eksempel langt flere kvoter under Kyotoavtalen enn det som var nødvendig for å oppfylle Norges forpliktelser. Skal overskuddet av kvoter kunne telle mot de utslippsforpliktelser vi har påtatt oss under Parisavtalen? Dette er langt fra alle land enige om.
– Både i miljøbevegelsen og blant folk flest har det alltid vært skepsis til kvotehandel. Mange synes det lukter av avlatshandel, og juks rett og slett. Det virker for lettvint. Hva sier du til dette?
– Det er en rekke vanskeligheter knyttet til kvotehandel, men jeg vil ikke kalle det avlatshandel eller juks i utgangspunktet.. Kvotehandel er fornuftig – teoretisk sett. Problemet ligger i å unngå juks i gjennomføringen. Hvis et land reduserer utslipp fra for eksempel en fabrikk og selger disse kvotene til et annet land, hva er det som hindrer det første landet i å sette opp en ny fabrikk med utslipp som det så kan selges utslippsreduksjoner fra på nytt? Slik sett kan kvotehandel gi insentiv til økte utslipp i u-land. Eller hva om skogen som ble plantet og som ga utslippskvoter som kunne selge, brenner ned? Hvem sitter med disse utslippene i sitt regnskap til syvende og sist?
– Det vil også være slik at å åpne for kvotehandel gir insentiver til utviklingslandene å påta seg mindre forpliktelser til å redusere egne utslipp som kan føres i eget klimagassregnskap. Endelig må vi tenke gjennom at på lengre sikt skal nærmest alle utslipp kuttes. Slik sett er kvotekjøp ikke en langsiktig løsning.
– Tidligere statsminister Stoltenberg var en stor tilhenger av kvotehandel. På et tidspunkt erklærte han at Norge hadde «overoppfylt» målsetningene i Kyotoavtalen – selv om vi vitterlig hadde økt våre utslipp ganske mye. Hva er vitsen med å gjøre klimatiltak her på berget – med et sånt system?
– Det finnes billige tiltak i Norge også, som burde bli gjennomført selv i et system med åpen kvotehandel. I tillegg til dette kommer at mange fremtidige utslippsreduksjoner avhenger av ny teknologi om levestandard eller økonomisk aktivitet skal opprettholdes som i dag. Utviklingen av disse nye teknologiene er en oppgave for rike land som Norge. Så klimatiltak i Norge må være mye mer teknologidrivende enn tiltak i fattigere land. Endelig vil fremtiden forhåpentligvis være neste uten menneskeskapte klimagassutslipp. Det er lurt om vi her hjemme øver på dette like godt først som sist, så får vi forhåpentlig til en ryddig og ordnet overgang til lavutslippssamfunnet, ikke en brå og kaotisk overgang.
– Ifølge Hurdalsplattformen skal Norge kutte utslipp med 55 % innen 2030, målt mot 1990-nivå, «i hele økonomien, inkl. kvotepliktig sektor». Men betyr det på heimebane – eller er det noe annet Barth Eide pønsker på, når han nå leder forhandlingene om kvotehandel? Dette er litt forvirrende, er det ikke?
– Jo, jeg er i hvert fall forvirret, for dette utsagnet sier ikke noe om hvor store ‘hjemmekutt’ vi skal ha. Teoretisk sett vil målet kunne oppnås ved kvotekjøp alene.
– Til slutt, tror du man kommer fram til regler for kvotehandel som vil fungere etter hensikten? Tror du i det hele tatt at kvotehandel kommer til å spille en stor rolle for å løse våre felles globale klimaproblemer?
– Jeg tror ikke vi klarer å komme frem til helt feilfrie regler, men forhåpentligvis noe som er ‘godt nok’. For jeg tror kvotehandel kan bidra positivt i arbeidet med å komme fram til lavkarbonløsninger som kan gjennomføres i alle land. Men det ligger en fare i at for mange og store land unnlater å kutte selv, og unnlater å påskynde nødvendig teknologiutvikling, – fordi kvotehandel er så mye enklere og billigere akkurat nå. Man må huske at kvotehandel alene ikke er noen løsning på klimaproblemet.