«Økosorg» ligger an til å bli årets nyord. Det refererer til sorgen over en truet klode og tapet av natur – noe som er mest utbredt blant unge, som også er de som får problemene i fanget. Det er på tide at temaet når ut i det offentlige rom, med klimatoppmøtet i Glasgow som bakteppe, skriver Per Bjørn Foros i Adresseavisen.
Per Bjørn Foros
Medlem av Besteforeldrenes klimaaksjon/tidligere førsteamanuensis ved NTNU
Fra kronikken:
I en undersøkelse som nylig ble publisert i Nature, blir 10 000 ungdommer i alderen 16–25 år fra ti ulike land bedt om å beskrive sine følelser, stilt overfor dette utsagnet: «Klimaendringer får meg til å føle meg …». 68 prosent svarer trist, 68 prosent redd, 58 prosent sint, 57 prosent maktesløs, 51 prosent skyldig, 32 prosent optimistisk, 30 prosent likegyldig. Hele 50 prosent var i tvil om de ville ha barn.
Det går an å legge mye i disse tallene, men vi kan ikke benekte dem. Vi må vokte oss for å ta fra de unge deres følelser og uro – hva vi nå enn vil kalle det. Personlig opplevde problemer er uttrykk for noe, og de har en eksistensiell og kulturell klangbunn vi må ta på alvor.
Vi må for all del hindre at økosorgen bare vender seg innover, og ender i skyld og avmakt. Da finner den gjerne utløp på andre vis. Da hender det at sorgen avler sinne, adressert nettopp i retning av politisk handlingslammelse og kulturelt overmot, «business as usual» og grønnvasket retorikk – eller bla-bla-bla, som Greta Thunberg kaller det. Det er en «avmaktens optimisme» vi ser, store ord uten mål og mening.
Økosorgen og økosinnet kan oppfattes som et fortvilt rop til politikerne i Glasgow, med et krav om radikale endringer – som må strekke seg ut over «det grønne skiftet». Det er her håpet ligger, og de fleste unge vet dette. Og at vi vet nok. Når det gjelder det siste, er det fristende å sitere Olav H. Hauge: «Når det kjem til stykket, er det so lite som skal til, og det vesle har hjarta alltid visst…».