Mindre vareproduksjon, mer solenergi, mer skog, mer manuelt arbeid. – I dette ligger mye av svaret på tidas utfordringer, mener samfunnsfilosof Per Bjørn Foros. I miljødebatten er han fundamentalist, sier han. «Da sikter jeg til to kjepphester: 1) hovedproblemet ligger i økonomisk vekst, og 2) vi kan ikke lene oss på teknologien.»
Per Bjørn Foros (80) er pensjonert førsteamanuensis ved Høgskolen i Sør-Trøndelag, der han har undervist i pedagogikk og miljøfag. Han har skrevet flere bøker: Har vi råd til vekst? Om kappløpet mellom problem og løsninger (1996), Tid for besinnelse. Om krisen i det moderne (2003), Angsten for oppdragelse. Et samfunnsetisk perspektiv på dannelse (sammen med Arne Johan Vetlesen, 2012) og Bilder fra det moderne. Idéer og verdier i endring (2020). At han er medlem av Besteforeldrenes klimaaksjon «sier seg sjøl».
All produksjon koster
Sentralt i min forståelse av verden er begrepet entropi, hentet fra termodynamikken, med stor overføringsverdi til produksjonsforhold og økonomi. Vareproduksjon handler om omsetning av energi og materialer. Når energi omsettes, forsvinner den ikke, men den taper kvalitet og ender opp som varme, spredt for alle vinder. Dette er en irreversibel prosess. Graden av entropi (uorden) øker. Heller ikke materialene forsvinner, selv om de omdannes. Utvinning og produksjon ordner materialene, distribusjon og utrangering betyr at materialene blir spredt – og mindre tilgjengelige. Materialene har sin egen entropi. La oss bruke kortstokken som bilde: først ordner vi kortstokken, deretter stokker vi – før vi altså må ordne kortstokken på nytt. Jo større produksjon, jo vanskeligere er det å snu strømmene – og gjenskape orden.
Industriell produksjon handler om omsetning av energi og råvarer fra dyrebare ressurser til avfall og forurensning, med stadig økende problemer og kostnader knyttet til gjenvinning og rensetiltak. Dette er den økonomiske entropien, et begrep vi særlig kjenner fra Nicholas Georgescu-Roegens klassiker The Entropy Law and the Economic Process (1971). Dersom entropien legges til grunn, fins det ingen miljøvennlig produksjon; lettere er det å forestille seg en gradient av problemer og løsninger som bringer oss raskere eller langsommere mot en alvorlig situasjon for kloden.
Dette til forskjell fra en solbasert økonomi, bygd på biologiske kretsløp og soldrevne energikilder – som fungerer uten vår innblanding, og som vil kunne tjene oss så lenge sola driver disse systemene. Så hvordan kan vi nærme oss en solbasert økonomi i vår tid?
Bærekraftens matematikk
En ren solbasert økonomi er urealistisk med dagens folketall og befolkningsvekst. Men sannheten er i ferd med å innhente oss. Ligningen er like enkel som den er dramatisk: miljøbelastning = [hvilke krav som stilles] x [antall som stiller kravene] x [produksjonsmåte]. Det siste handler om hvordan teknologien utnytter ressursene og i hvor stor grad den forhindrer miljøskader. Konklusjonen er: Kravene må begrenses til grunnleggende behov, folketallet må holdes nede, og teknologien må underkastes kritisk vurdering. Men likningen er taus om fordeling og ulikhet.
Det vi omtaler som sirkulære prosesser, er langt fra sine mål, men jo flere, jo bedre. Det sirkulære handler også om bærekraft i håndtering av avfall, vurdert i denne rekkefølgen – fra bra til dårlige løsninger: nullkrav (trenger vi varen?) – gjenbruk (bruke varen om igjen) – materialgjenvinning (bruke materialene om igjen) – energigjenvinning (brenne avfallet) – avfallsdeponering (fyllplass). Jo dårligere løsninger, jo mer må produksjonen starte fra begynnelsen. Heldigvis ser vi en positiv omstilling på forbrukersiden, med krav til lengre varighet på produkter og en eksplosjon av bruktmarkeder. Jo mer av dette, jo mindre trenger vi av gjenvinning og avfallshåndtering. Produksjonssiden og kapitalkreftene henger dessverre etter.
Det er omfanget som teller
Dette gjelder for både vareproduksjon, transport og energiforbruk. Omfanget er avgjørende for ressursuttak og naturtap, forurensning og avfallsopphopning, klimautslipp og klimaendringer. Det gjelder å begrense all transport, gjennom mindre varestrøm, kortreiste varer, mer selvforsyning og mindre frihandel – samt færre personreiser og mindre turisme. Alt dette roper på politiske virkemidler: skatter, avgifter, rasjonering, påbud/forbud.
Kraft som flaskehals
En klar tendens på energisektoren er de voksende behovene for elektrisk kraft. Dette aktualiserer spørsmålet om energikvalitet, et begrep som kommer i skyggen av energitilgang som mengde. Elektrisk energi er av ypperste klasse, velegnet til utføring av arbeid: produksjon og transport. Men ofte – utenom land med reservoarer av vannkraft – må den genereres fra fossil energi eller kjernekraft, med store miljøulemper, høy risiko og tap av spillvarme. Høykvalitets elkraft må derfor reserveres til produksjon, transport og belysning, ikke til unyttige innretninger eller til formål som kan nøye seg med lavere energikvalitet, typisk oppvarming – ja, det gjelder også elektrifisering av sokkel og hydrogenproduksjon ved elektrolyse, som skjemmes av tvilsomme energiregnskap. Det er for lettvint å renvaske dette kraftbehovet gjennom å stole på fornybare kilder. Billigst og best er opprusting av gamle vannkraftverk.
Til gjengjeld fins det mange enkle veier til varme: spillvarme (som fjernvarme), solvarme, varmepumpe – og bioenergi hvis energiregnskapet tillater det, noe jeg kommer tilbake til. Oppvarming av hus er best i kombinasjon mellom disse.
Så langt om ikke-biologiske og teknologiske faktorer, underforstått som støtte eller subsidier i overgangen til en solbasert økonomi og som kan gjøre omstillingen mindre smertefull. La oss se på noen mer robuste og genuint bærekraftige elementer i en solbasert økonomi.
Solvarme
Oppvarming via solvarme er både billig og teknologisk enkelt. Det gjelder å sikre direkte innstråling (store og sørvendte vinduer) og bruke materialer og overflater som absorberer innstråling. Væskebaserte solpaneler og varmepumper som utnytter oppsamlet solvarme i luft, jord og vann er gode løsninger. Men ingen av dem genererer energi til å utføre arbeid (drive maskiner). Paraboler kan samle solvarmen til høytermisk energi som kan omdannes til kraft, men da har vi gått over til krevende teknologiske løsninger. Enda mer gjelder dette solcellepanel er som produserer elektrisk kraft. Solvarme og solstrøm hører til to ulike divisjoner. Like fullt er solstrøm et lovende satsingsområde.
Vern om skogen!
Skogen er en av de viktigste brikkene i klimapolitikken. Det enkle prinsippet er: Jo mer som står på rot, jo bedre! Det er der karbonbindingen ligger, i trær, røtter og jordbunn. Tilveksten i norske skoger er større enn avvirkningen, og det frister til store uttak. Men vi må se på det faktiske regnskapet for en skogflate. Argumentene for skog som fornybar energikilde er basert på en balanse mellom uttak og gjenvekst, men en ser bort fra at det tar flere tiår før dette gjelder. Hvis det satses tungt på førstegenerasjons bioenergi – fra skog og oljevekster, ikke bioavfall – er veien kort til gjødsling, og hvis en må gripe til kunstgjødsel, ender det fort i et negativt energiregnskap.
I motsatt retning av dette arbeides det for skogvern; her ligger det et stort potensial for karbonbinding. Mer kontroversielt er dette: Med tanke på å stoppe klimaendringene er gjengroingen av landbruks- og beitelandskap et gode (på grunn av karbonbindingen), men ingen vil finne på å bruke det som argument i Norge; vi trenger utmarksnæringene og et lavintensivt landbruk med tanke på bosetting og matproduksjon.
Endret matproduksjon og kosthold
Industrijordbruket er sterkt avhengig av energisubsidier (maskiner, gjødsel, transport), med et forhold på 10-15:1 mellom energiinnsats og energiproduksjon. Økologisk jordbruk handler om å endre dette forholdet, slik at utbyttet øker selv om produksjonen kan gå noe ned.
Metanutslipp fra husdyr har blitt en snakkis i klimadebatten. Denne faktoren er ubetydelig stilt opp mot gevinstene ved et mindre kjøttbasert kosthold. Spranget fra plantenivå til kjøtt gjennom næringskjeden innebærer at vi for hvert ledd får med oss bare en tiendedel av energien fra foregående nivå, det vil si at vi kunne brødfø mange ganger så mange mennesker ved å redusere kjøttforbruket. For ikke å snakke hva det ville bety for dyrehold og dyrevelferd.
Hva med kjernekraft?
Det er jo en parallell til solas egen energiproduksjon. Kjernekraft er i prinsippet ubegrenset – særlig hvis en lykkes med fusjonsenergi. Men hva så: Vi ville øke produksjonen, tømme materiallagrene raskere, ødelegge enda mer natur, forurense mer og produsere mer avfall. Det verste ville likevel være en formidabel termisk forurensning; all energiomsetning ender i varme. Gevinsten av utslippsfri energi vil ikke rekke å stoppe klimagassene før varmemengdene samler seg opp – og dermed forsterker klimaproblemet.
Tilbake til arbeidet?
Overgangen fra manuelt arbeid til maskiner har økt produksjon og velstand over alle grenser – men med entropi som nådeløs konsekvens, store økologiske kostnader og økonomisk fallhøyde. Mer fysisk arbeid er en opplagt faktor i en solbasert økonomi, hevdet Georgescu-Roegen: «Vi kommer til å forstå at menneskeheten på nytt blir avhengig av arbeidet – fordi vi da lever på solenergi i stedet for å tære på de ikke-fornybare ressursene».
Reversering?
Vår egen økonomikjendis og mottaker av Nobels minnepris, Trygve Haavelmo, lente seg tungt på entropien som forståelse. Han sa det slik: «Vi får en slags sparemulighet i revers: det vi unnlater å gjøre i dag, får vi fordeler av i morgen. Noen vil kanskje tenke at vanlig sparing jo ikke betyr at vi unnlater å produsere – men det er produksjon, både av konsumvarer og av investeringsvarer, som øker entropien» (Økonomi, individ og samfunn, 1993). Hovedprinsippet for en solbasert økonomi er å stoppe veksten.
Jeremy Rifkin er en respektert amerikansk økonomisk teoretiker, som har kommet med denne erklæringen: «Entropiens lov er vakker. Den leder oss gjennom det kosmiske teateret med bittersøt autoritet».
Forsoning med naturen
Ikke minst vil en solbasert økonomi kunne få oss på talefot med naturen, forstått som egenverdi og mangfold, ikke bare som ressursleverandør og kulisse for menneskelig virksomhet. Naturtapet i dag er fullt på høyde med klimaproblemet. Å erkjenne naturens grenser er grunnsteinen i en solbasert økonomi. Her finner vi grunnlag for en mer robust framtidsoptimisme – og mer meningsfylte liv?
Ord i rett tid, Per Bjørn! Er glad for at du endelig formulerte dine holdninger. Det er en utfordring for BKA å ta dette innover seg og legge opp til aktiviteter som da vil bli mere kontroversielle enn det vi gir uttrykk for i dag. Vårt «budskap» er jo denne høsten blitt mainstream og bra er det, men vi vet jo at det er langt igjen …..
Takk for dette. Veldig bra at du fokuserer på det helt basale, nemlig forbruk og mengde. Det er mengden av den samlede konsum og energibruk som er grunnleggende. Sånn sett er det ingenting som er «miljø-vennlig», det er bare mer eller mindre «miljø-uvennlig», grunnleggende sett. Det betyr også at man må se mye mer kritisk på alle de forskjellige forsøk på tekniske løsninger, slik at det er reelle klimamessige forbedringer av eksisterende prosesser og ikke bare grønnvasking, og ikke nye inngrep. Dette kommer til å bli viktigere og viktigere også for BKA.
Øyvind