Gjennomsnittsmennesket finnes ikke, heller ikke når det gjelder klima. I en ny rapport om global ulikhet kan vi lese at verdens 50 % fattigste har svært lave utslippsnivåer, ca. 1,6 tonn CO2 per person. De 10 % rikeste slipper ut 31 tonn, og de 1 % aller rikeste 110 tonn. – Ulikhetene er større innad i land og regioner, enn de er mellom rike og fattige land.
De store ulikhetene er et problem i seg selv, men viser også at dersom de rikeste kutter i sitt luksusforbruk, vil vi kunne redusere klimaendringene dramatisk.
Ulikhet forsterker klimaproblemene
World Inequality Report publiseres hvert fjerde år, med bidrag fra hundrevis av ulikhetsforskere fra hele verden. 2022-rapporten viser at Latin-Amerika og Midtøsten har de høyeste nivåene av ulikhet, her eier de fattigste 50 % bare 1 % av verdiene, mot de rikeste 10 % rundt 80 %. Situasjonen er litt mindre ekstrem i Europa, men over alt har ulikhet vokst de siste 30 år.
Det 30 siders lange kapittelet om «carbon inequality» er nytt i 2022-rapporten, men mønsteret er mye av det samme som ved økonomisk og sosial ulikhet. Figurene 6.4 a og 6.4b illustrerer ulikhetene mellom regioner og sosioøkonomiske grupper:
Det er betydelige ulikheter over alt. I Øst-Asia slipper de fattigste 50 % ut tre tonn CO2 per capita, mens de midterste 40 % slipper ut åtte tonn, og topp 10 % nesten 40. Dette står i skarp kontrast med Nord-Amerika, der de 50 % fattigste slipper ut 10 tonn, de midterste 40 % rundt 22 tonn, og topp 10 % over 70 tonn. Det er slående at den fattigste halvdelen av befolkningen i USA har utslippsnivåer på linje med det europeiske mellomsjiktet. Dette skyldes en særlig karbonintensiv energimiks, med fossile kraftverk og en livsstil med høye utslipp blant annet på grunn av mye bilkjøring og stort kjøttforbruk.
Politiske konklusjoner fra rapporten
Det er grunn til å merke seg at tallene i denne rapporten skiller seg noe fra de som brukes i nasjonale utslippsregnskap, ved at det også er regnet inn utslipp fra forbruk og investeringer «Utslipp» svarer mao. mer til begrepet «klima-fotavtrykk».
To hovedresultater peker seg ut. For det første, i rike land har de nederste 50 % redusert sine utslipp, og er allerede under det globale 2030-målet som trengs for å kunne begrense temperaturstigningen til 1,5 grader. Utslippsreduksjonene må primært tas av de 50 % rikeste. I USA må de øverste 10 % kutte utslippene sine med nærmere 90 % for å nå 2030-målet per innbygger, og de mellomste 40 % med rundt 50 %.
For det andre kan heller ikke alle grupper i utviklingsland øke sine utslippsnivåer. Mens bunnen og midten av fordelingen for øyeblikket er under 2030-målet, er de øverste 10 % betydelig over. Faktisk, i et land som Kina må de 10 % rikeste kutte sine utslipp med mer enn 70 % for å nå det bærekraftige målet.
Karbonbudsjettet snart brukt opp
Samtidig som rapporten nyanserer bildet av «menneskeheten» og viser at noen grupper er en ekstremt mye større trussel mot klima enn andre, legges det ikke skjul på at tiltak haster. De globale utslippene har økt kontinuerlig siden den industrielle revolusjonen. I 1850 ble det sluppet ut klimagasser svarende til en milliard tonn CO2. I 1900 var tallet steget til 4,2, i 1950 til 11, i 2000 til 35, og rundt 50 milliarder tonn i dag . Nær halvparten av all CO2 har vært sluppet ut siden 1990, året da vi fikk den første rapporten fra FNs klimapanel. Av totalt 2450 milliarder tonn CO2 sluppet ut siden 1850, står Nord-Amerika for 27 %, – mens Afrika sør for Sahara, med tre ganger så mange mennesker, har forårsaket 4 %.
Figur 6.2 sammenligner historiske utslipp med det vi har igjen av verdens karbonbudsjett. Her ser vi blant annet at utslippene i Nord-Amerika er omtrent 2,5 ganger så høgt som i Kina, som stadig fremheves som den store klimasynderen. Fordeler vi de totale utslipp på antall personer, og benytter dagens folketall, blir forholdet omtrent 1 til 8,5.
Ein svært interessant og viktig rapport. I klimadebatten er det til vanlig lite fokus på dei store skilnadene i utslepp.
Mange kritikarar av klimapolitikken i Norge legg mykje skuld på Kina. Figur 6.2 er illustrerer den reelle situasjonen godt. Nord-Amerika har ansvaret for 27 % og Kina har ansvaret for 11 % av utsleppet frå 1850 fram til 2020. Dersom ein deler utsleppet på antallet personar og bruker folketalet i dag, har kvar innbyggar i Nord-Amerika slept ut 8,5 så mykje som ein kinesar.
Samtidig er det rett å kritisere Kina og andre land når kol er ein viktig del av energimiksen!
Folkemeningen støttet grønn omstilling, og verdens politikere ble enige om en plan for denne omstillingen i Rio i 1992. Vanlige folk var for å få omstillingen i gang for 30 år siden. Det globale fossil-nettverket gikk til motangrep og greide å ødelegge samholdet med massiv propaganda og desinformasjon. Det har noen få fossil-konger tjent trillioner av dollar på. Vanlige folk må betale regninga.
De rike er problemet hevdes det i overskriften, men er det riktig?
Er det riktigere å hevde at vårt (våre) politiske systemer som omfavner dagens økonomiske politikk, stadig vekst, stadig mer økende kjøpekrafts krav, at hovedproblemet er at alle vil ha mer og at vestlige regjeringer med sitt økonomiske systemtenkning er hovedproblemet?
Er det riktigere å kreve at vi trenger en ny økonomisk politikk der hovedprinsippet er at økonomi og økonomisk aktivitet skal holdes innenfor det som naturen tåler, naturens tålegrenser, herunder selvsagt klima?
Dersom svaret kan nærme seg ja bør vi kreve at regjeringen legger til rette for en helt ny økonomisk tenkning og handling der bærekraftighet står mye høyere enn økt kjøpekraft, også innen BKA.
I tillegg til kommentarene ovenfor:
Dette er en svært tankevekkende presentasjon av klimagassutslippene fordelt etter historiske utslipp, og ikke minst viser analysen den enorme klasseulikheten når vi ser på hvem som slipper ut mest. Rikdom blir her en forbannelse for klimaet og aller verst er USA der også gjennomsnittsamerikaneren yter store bidrag til utslipp.
Norske utslipp og forskjeller mellom grupper i Norge blir ikke sett på spesielt i denne internasjonale studien. Som Steinar H er inne på er politikk drevet fram av sterke krav om å bli enda rikere. Kanskje det eneste som kan forsvare fortsatt norsk oljeproduksjon (letinga MÅ jo stanses) er å bruke inntektene til tiltak som reduserer utslipp nasjonalt og internasjonalt?
Historiske tall er viktig for klodens klima, men hva har blitt gjort med problemet etter at det ble kjent hva klimagassene kan gjøre med klima, er vel så interessant.
Etter FN konferansen i 1992 kan ingen si at de ikke visste.
Etter da har Kina økt klimagassutslipp med nesten 300% til 10,7 GT.
USA redusert med 10% til 4,7 GT.
India økt med 71% til 1,2 GT
EU har redusert med 33% til 2,6 GT.
Kina har nå nesten samme snittforbruk som EU. Og insisterer på å øke sine utslipp nesten til 2030 selv om vi nå vet enda mer hvilke negative konsekvenser klimagassene har. Og dette til inspirasjon for andre land i Asia.
Som medforfatter av «De rike er problemet» er jeg fornøyd med interessen dette har vakt. Det er også kommet gode kommentarer.
Et par av kommentarene knyttes til Kina. Det er rimelig siden utviklingen i kinesiske utslipp er av svært stor betydning. Det er bekymringsfullt at det bygges nye kullkraftverk, og at en regner med økte utslipp fram til 2030. Det var derfor positivt at Kina og USA på COP26 ble enige om å samarbeide på klimafeltet selv om det er usikkert hva dette vil bety i praksis.
Men kinesisk klimapolitikk må sees i en historisk sammenheng. Virkningene av CO2-utslipp holder seg i mange hundre år. Det samlede utslipp er derfor absolutt av interesse. Men også når vi ser på dagens situasjon, er utslippene per person mindre enn i mange vestlige land. Rapporten vi omtaler gir også fotavtrykkene av klimagassutslippene for en del land. Her er et utvalg (i tonn CO2 per person). USA: 21,2; Tyskland: 11,3; UK: 9,9; Kina: 8,0; India: 2,2. USA har altså fortsatt langt høyere fotavtrykk enn Kina selv om det har vært en beskjeden nedgang i utslippene siden 1990. Også Tyskland og UK ligger over. Det er store forskjeller innad i Kina. Mens fotavtrykket er 36,4 for de 10% med høyest, er det bare 3,0 for de 50% med lavest fotavtrykk. Også her bør altså mye kunne oppnås ved at de med størst fotavtrykk reduserer utslippene. India, som ofte blir kritisert for sin klimapolitikk, har fortsatt et lavt fotavtrykk. Dersom vi i stedet benytter nasjonale utslipp, kommer vestlige land litt bedre ut, men forskjellen er ikke særlig stor. Norge har også større fotavtrykk enn Kina, i tillegg til at vi har tjent grovt på olje og gass, så vi sitter i glasshus når vi kritiserer andre land.
Endeleg ein oversikt som viser utslepp og fotavtrykk også i eit klasseperspektiv. Det tragiske er at det er dei – land og klassar – med størst fotavtrykk som enno er mål for vellykka utvikling, og er idealet når land skal gjere framsteg og folk klassereiser, anten det er garasjegründerane i Silicon Valley eller våre nasjonale 400 rikaste, næringslivsfolk eller idrett- og kulturrikingar.
Rapporten underbyggjer analysar framsett av fleire økonomar og forfattarar, som Andrew Sayer, i boka «Why we can’t afford The Rich,» (2016) og Yanis Varoufakis i «Og de svake lider det de må?» (2016) som The Times kalla «En fortelling om hvordan kapitalens krefter har vunnet over fellesskapets interesser… visjonært», marknadsguru Philip Kotler , «Oppgjør med kapitalismen», (2016) og Ha-Joon Chang i «23 ting de ikke forteller deg om kapitalismen», (2017) som slår fast at vi trenger «en helt ny visjon for hvordan vi skal organisere økonomien og samfunnet.»
Liknande kritikk kom lenge før Rio-konferansen i 1992, av m.a. Ivan Illich i 1973, jfr. boka «Teknologi for jamvektsamfunnet» (1977).
Dei rike – land og klassar – sin økonomiske modell og livstil aukar krisene, og er ikkje berekraftig. Kva er han då? Når det ikkje er berekraftig er det eit svik mot framtida, i klar tale miljø- og klimakriminelt.
Håp ligg i at det skjer mye økonomisk nytenking og praksis over heile verda. Ein fyldig og spennande oversikt gir Prof. Ove Jakobsen i boka «Økologisk økonomi, et perspektiv fra fremtiden,» (2019), der Anja Askeland skriv i forordet: «Denne boken er for dem som leter etter håp og optimisme, og som tror på en framtid for oss alle..»
Europa og USA er ansvarlig for halvparten av historiske klimagassutslipp og dermed halvparten av klimaendringene og er blitt rike på det. Det skulle være rimelig og rettferdig at de bistår fattige land med lavutslippsløsninger, tilpasse seg til de klimaendringene som har skjedd og skjer og kompensere tap og skade fra klimarelaterte hendelser som flom, stormer og tørke. 100 milliarder USD i FNs klimafond er bare en liten begynnelse men selv det løftet er fremdeles ikke oppfylt. Til sammenligning utgjør verdens årlige militærbudsjetter idag rundt 2000 milliarder USD, hvorav omtrent halvparten i Europa og USA.