Det finnes strekninger på E39 som trenger utbedringer. Men er firefelts motorvei rett svar over alt? spør Silvia Kriz i Stavanger Aftenblad. Hun er leder av BKA i Sør-Rogaland, og etterlyser større sammenheng mellom veiplaner – og samfunnets langsiktige mål i klima- og miljøpolitikken. Hva med å satse på jernbanen i stedet?
Fra artikkelen:
I planleggingen av ny E39 Ålgård til Lyngdal har Statens Vegvesen (SVV) regnet inn trafikkvekst på 115 – 125 prosent fram mot 2050. Ut fra dette beregnes samfunnsnytten av prosjektet, og at det er behov for firefelts motorvei. Men er det grunnlag for å tro at trafikken vil øke så mye?
Hvor er mål om mer kollektivtrafikk og mer gods på bane, når 70.000 tonn gods skal overføres fra bane til den nye veien? Når det i reguleringsplanen blir laget klimaregnskap for nedbygging av natur, vil betydelige tap av CO2-bindingskapasitet over mange år legges i vektskålen, og svekke samfunnsnytten av stor vei ytterligere.
Vi kan som samfunn ikke ta oss råd til å sløse med landbruksjord, natur, klimautslipp og energi ved å bygge større veier enn nødvendig. Pengene som spares ved å skjære ned på veistørrelse, ca. 125.000 kr/meter, kan brukes mye bedre; for å trygge dårlige veistrekninger andre steder, eller, langt på vei, dekke dobbeltspor på Jærbanen Sandnes-Nærbø.
Vi ønsker et politisk veivalg: Skal vi bygge ned så mye jord midt i en klimakrise, energikrise og truende matvarekriser? Vår bønn til samferdselsministeren er: Se på grunnlaget for dimensjonering av veien på nytt. Og til kommunestyrene: Bruk rogalandsk jordnærhet og vedta en edruelig veistandard. Si ja til effektiv og god vei, men nei til sløsing!
Gode spørsmål fra Silvia Kriz. Utbygging til 4-felts motorvei med 110 km fartsgrense vil føre til mye større terrenginngrep, tap av natur, landskap, ressursbruk, klimagassutslipp og annen forurensning enn en mer nøktern utbygging og 90 km fartsgrense. Og være unødvendig på mye av E39. Det samme gjelder mange andre steder i landet der overdimensjonerte veiprosjekter i seg selv skaper mer trafikk. Og tar vekk grunnlaget for jernbanetransport stikk i strid med vakre politiske målsettinger om å få mer transport fra vei til jernbane. Overgang til elbiler vil bare kutte de direkte klimagassutslipp fra fossile drivstoff, mens annen ressursbruk vil være uendret eller økt blant annet knyttet til utbygging av fornybar energi. Kraftsituasjonen høsten-vinteren 2021 viser at det er all grunn til å begrense veksten i energiforbruket.
Og så kan en stille spørsmål om hvorfor trafikken i Norge må vokse videre fram til 2050. Er det videre økonomisk vekst, og er en slik vekst i Norge forenlig med FNs 17 bærekraftsmål?. Per Bjørn Foros var inn på dette i hans kronikk 16 des.
Andre miljøorganisasjoner enn BKA stiller samme spørsmål. La oss samle kreftene!
Takk til Silvia for en treffende beskrivelse av planene for E39 – overdimensjonert. Prognoser er klimakampens verste fiende. I stedet for å ta politiske valg om hvilken utvikling vi vil ha, lar vi prognosene styre. Og som både Silvia og Harold er inne på, må vi legge vekt på alle konsekvensene av en storstilt utbygging av E39. Å nedskalere veiprosjektet slik Silvia går inn for, er en sak hele BKA kan kjempe for.
Nei til mere vei. Ja til mer jernbane. Kan vi samles om. Men hvor realistisk er det gitt en økende privatbilisme? Som igjen har sammenheng vår holdning til bilen. Noen har av ideelle grunner ikke bil, eller bruker bilen kun når det er strengt nødvendig. Den siste gruppen er det dessverre få av. Sjelden reiser bilister kollektivt selvom det finnes et vel utbygget nett av offentlig transport. Utenfor der hvor jeg bor, er en bussholdeplass. Men bileiere tar ikke bussen selv når den kan bringe dem til bestemmelsesstedet. Når folk skal på hytta, tar de bilen. De liker å komme raskt frem og elsker motorveier. Folk har gjerne to biler. Når de unge oppnår den nødvendige alder, forventes de å få sertifikat, de liker å kjøre bil, og blir beundret for at de er så flinke til å kjøre. Den sørgelige tingenes tilstand er at privatbilismen bare vil øke.