Barna som blir født i 2022 vil være 78 år ved neste århundreskifte, like gammel som jeg er nå. Hva slags liv kan de se tilbake på da? spør Wenche Cumming i Fiskeribladet. Hennes nyttårsdrøm er at flere foresatte og voksne vil å ta innover seg det store ansvaret ved bruk av fossil energi, – i solidaritet med kommende generasjoner.
Wenche Cumming, Sortland
I dagene etter nyttårsfeiringa ble årets nyttårsbarn presentert i lokalmedia sammen med stolte og lykkelige foreldre. Et nytt barn er også et nytt barnebarn, og til stor glede for besteforeldre som håper det vil gå krabaten godt i livet.
Deres liv har vært levd i en verden som i stadig sterkere grad ble prega av klimautfordringene? Jeg er bekymra for framtida deres.
Grunnlaget for de klimaproblemene vi allerede er inne i, ble lagt for flere generasjoner siden. Problemene ble forsterka og videreført av våre foreldre og fullført av min generasjon, og de vil bidra til klimaendringer på et nivå som ingen mennesker før har opplevd. Barn, og ikke minst barnebarn, vil måtte bli den første løsningsgenerasjonen – de har i realiteten ikke noe valg.
Fordi jeg er bestemor, og over middels opptatt av barnebarns klimaframtid, hadde jeg bestemt meg for å skrive en nyttårsepistel. Jeg vil så gjerne få flere besteforeldre og andre voksne til å erkjenne det ansvaret vi har for å begrense konsekvensene av vår bruk av fossil energi, i solidaritet med kommende generasjoner.
Men, hva kan jeg si som kan motivere andre, når jeg selv synes dette er vanskelig, og atter andre ser det som håpløst: Flomkatastrofer, omfattende skogbranner, varig tørke, voldsomme orkaner og ekstreme temperaturer. Mennesker som må finne andre steder å leve. Noen fornekter og bortforklarer, men klimakrisa er her og kommer ikke til å gå sin vei.
I mangel av egne ord, tyr jeg til forsker og forfatter Bjørn H. Samsets bok «2070», der han i sluttkapitlet understreker det viktigste budskapet i boka:
«Veien til 2070, veien forbi klimaendringene, begynner nå. Hvert valg vi tar i dag, er en del av løsningene vi får i morgen. 50 år er lang tid, men gjennomgripende endringer er seige og trege. Selv de minste steg på veien er gode så lenge de tar oss i riktig retning. Og selv de minste steg kan være problematiske om de tar oss galt av sted. Derfor må vi snakke om klimaendringer. Om og om og om igjen, og i alle sammenhenger. Ikke som et uunngåelig problem som vil ødelegge alt for oss, men som en del av hverdagen.»
Klimaendringene er her allerede, de er alvorlige og vil prege de kommende 10-årene, men de er ikke slutten. Vi har fortsatt muligheter til å velge et løp som kan gi oss nullutslipp av klimagasser i 2070.
Vi besteforeldre har mye å bidra med før vi forlater denne verden.
Det er lett å slutte seg til denne teksten. Og veldig fint at den blei publisert i Fiskeribladet. Dess fleire kanalar vi bruker, dess betre.
Så sant, så sant, Wenche. Jeg har lenge kjent på ønsket om å gjøre disse vanskelige hverdagsvalgene til en del av » hverdagspraten» i møte med naboer og venner. Årsmøtesekvensen «Veien videre»ga meg håp om at vi kanskje er i gang med noe her i Vesterålen allerede. Takk for at du er her.