«Teoretisk og virkelighetsfjern» vil man kanskje tenke om en bok med «etikk» i tittelen, skrevet av en professor i filosofi og én i teologi, og med et omslag som viser et ubestemmelig menneske som stirrer blindt opp i det blå … Men Etikk i klimakrisens tid av Arne Johan Vetlesen og Jan-Olav Henriksen (Res Publica 2022) er alt annet enn fjern.
KREVENDE, MEN GIVENDE
Boken inneholder mye teori, men er likevel jordnær og dagsaktuell. Allerede i de første sidene forklarer forfatterne forskjellen på etikk – å vite hva som er klokt og godt – og moral, hvorfor vi ikke alltid gjør det som vi vet er rett. Boken handler like mye om moral som etikk.
Når det gjelder etikken, kommenterer forfatterne tankene til flere filosofer, både klassikere som Kant og Hegel og mer moderne figurer som Emmanuel Lévinas (1906-1995) og Arne Næss (1912-2009). Likeledes når det gjelder moralske konsekvenser av etiske vurderinger blir flere kilder sitert ispedd forfatternes personlige erfaringer – også fra koronapandemien og COP26 i Glasgow.
Alt sammen er presentert med bakgrunn i klima- og naturkrisen, en tid preget av tre spenningsmomenter som fører til konflikter: Forholdet mellom mennesket og naturen, forholdet mellom generasjonene og forholdet mellom miljøhensyn og økonomisk vekst. Og i disse forbindelser er både etiske vurderinger og moralske handlinger sosiale, det gjelder ikke bare individuelle valg.
Mennesket og naturen
Tradisjonelt har etikk handlet om forhold mellom mennesker, uten at naturlige omgivelser har spilt noen rolle. Men i dag kan man ikke tenke på etikk uten å ta hensyn til planetens tålegrenser. Naturen blir også en moralsk aktør ved at ekstremvær, flom, skogbranner med mer utfordrer oss. Tidligere ble naturen vurdert utelukkende ut ifra dens nytteverdi for mennesker. Nå må man erkjenne at den har verdi i seg selv. Og vi mennesker er en del av naturen. Våre etiske og moralske vurderinger gjøres ikke ut ifra ren fornuft. Evolusjonen har gitt vår moralsk beredskap to systemer. System 1 har vi felles med andre dyrearter i form av automatiske, intuitive reaksjoner. System 2 er langsomme reaksjoner, der vi kan utvikle langsiktige målsetninger som ikke er bundet av de umiddelbare system 1-reaksjoner. Men begge systemene hører med til det å være et menneske og er nødvendig for våre etiske vurderinger og moralske handlinger, skriver Vetlesen og Henriksen (s. 207-208).
Generasjonene
Før kunne man innrømme at enkelte situasjoner som krevde etiske og moralske vurderinger var asymmetriske: våre handlinger berører dyr som ikke har de samme evner som vi har og ikke kan reagere på våre handlinger. I dag er det også andre som våre handlinger berører som ikke kan reagere: kommende generasjoner. Og vi vet at både våre tidligere og nåtidige handlinger er avgjørende for at kommende generasjoner kan få tålelige livsvilkår. Våre barn og barnebarn har fått med seg at all forskning viser at hvis vi fortsetter som nå, vil det ødelegger for deres barn og barnebarn, at vi er på vei inn i en katastrofe. De protesterer på vegne av kommende generasjoners rettigheter, og etisk sett gjelder rettigheter for alle, ufødt så vel som født. Mange av dagens ungdommer er klare over at vi må ofre noe for kommende generasjoner – ellers gjør vi dem til ofre for våre naturødeleggelser (s. 50). (Og stort sett er dagens ungdom også mer opptatt av rettigheter til dyr og andre livsformer.)
Når ungdom protesterer med å forhindre transport av olje eller dumping av avfall i fjorder, blir de straffet etter loven, mens bedriftene kan ødelegge miljøet med loven på sin side. Boken inneholde en nyttig gjennomgang av juridisk/moralsk rett, sivil ulydighet (inkl. skade på eiendom), Extinction Rebellion og truslene mot demokrati som noen mener de militante deler av miljøbevegelsen utgjør (s. 110ff). Det spørs hva det er som truer demokratiet. I 1991 spurte Thomas Chr. Wyller: «Hvor lenge kan demokrati tillate seg å forverre miljøkrisen uten å underminere seg selv?» (s. 114-115.)
Miljøverdier og økonomisk vekst
Wyller lurte også på om noe parti vil kunne programfeste å redusere vekst og levestandard i rike Norge for å løse klimakrisen? I 2010 stilte Vetlesen samme spørsmålet til daværende statsminister Jens Stoltenberg: «Det ville være en dødslinje», var svaret (s. 117). Økonomisk vekst og et stadig økende forbruk – konsumerismen – konkurrerer med religion om det som gir livet mening, mener forfatterne (s. 40).
I dag er det «mer penger å tjene og flere arbeidsplasser å hente på å ødelegge naturen enn på å skjerme den for inngrepene produksjonen innebærer, og dermed sikre at den er intakt på lang sikt.» Dette «betegnes ofte som et paradoks», skriver de. Men det er egentlig «perversiteten i det systemet vi har». «Det økologisk nødvendige fremstår som det politiske urealistiske og økonomisk umulige – selv om vi har all kunnskapen som dokumenterer at det er dagens kurs som er urealistisk. Grenseløs vekst på en begrenset kode er umulig.» (s. 220-221). «Politikken er blitt kolonisert av økonomien.» (s. 154). «Det som nå fremstår som en nøysomhetens motkultur for de få, må bli idealet for alle.» (s.141).
Belysning av disse spenningsforhold, mellom mennesket og naturen, generasjonene og miljøhensyn/økonomisk vekst er det jeg fant mest givende i boken, – men denne belysningen er spredt gjennom de 247 sider med litt forskjellige innfallsvinkler og sitater fra mange forskjellige kilder. Bokens egentlige disposisjon finnes i innholdsfortegnelsen, men for meg forsvant fremdriften i argumentasjonen lett i alle detaljene. Dette er nok ikke en bok å kose seg med på stranden, til det er den for krevende – men den er også absolutt givende. Her er mange tankevekkende innsikter, sitater og potensielle slagord.