Fortsatt materiell vekst blant verdens rike fører mot klimakrise og økologisk kollaps. Vi som lever i overflod, må redusere vårt forbruk, skriver Gunnar Kvåle i Vårt Land. Rikdom må omfordeles, mener den pensjonerte professoren i internasjonal helse. Kanskje må vi tilbake til tidligere tiders verdiorientering, – der nøysomheten rådde?
Gunnar Kvåle, medlem av Besteforeldrenes klimaaksjon
Besteforeldrene i Bergen arrangerte nylig en temakveld der Gunnar Kartveit, tidligere regionskonsulent i Kirkens Nødhjelp, snakket over temaet «Gudsfrykt i nøysomhet». Mange av oss eldre er oppvokst i en tid da nøysomhet var en nødvendig dyd. Men vi har sviktet vår oppdragergjerning når det viktigste ved konfirmasjonen for mange dreier seg om pengesummen de får.
Dette er ikke overraskende. Vi voksne er gjennomgående dårlige eksempler. I Norge ser vi hvordan stadig mer av knappe ressurser sløses bort på grunn av unødvendig og miljøskadelige forbruk. Krav om fortsatt vekst står sentralt i diskusjonen om revidert nasjonalbudsjett. I en tid med klimakrise, krig og økende matmangel i verden, dreier diskusjonen seg mest om hvordan vi i rike Norge skal kunne sikre oss videre økonomisk vekst.
De rikes overforbruk
Når en hører debatten, kan det virke som det blir katastrofale tilstander i «verdens rikeste land» om videre forbruksvekst ikke sikres, også i 2022. Politikere flest unnlater å fortelle at «veksttvangen» i økonomien og samfunnet er et hovedproblem, som på lengre sikt vil skade oss alle.
«Personlig endring av livsstil er nødvendig, men ikke tilstrekkelig.»
Økonomisk vekst har ført til overforbruk av materielle ressurser, særlig blant oss som i global sammenheng er rike. Personlig endring av livsstil er nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Det må arbeides for politiske endringer for en klimavennlig økonomisk og strukturell omstilling, nasjonalt og globalt. Uten dette vil den verden vi overlater til våre etterkommere bli preget av fattigdom, matmangel og sult.
Vekst i bruttonasjonalproduktet (BNP) kan vanskelig frakobles økning i CO₂-utslipp. Videre vekst i BNP betyr oftest større forbruk, både av ressurser og energi. Dette fører til at klimamål og mål for økologisk bærekraft ikke kan nås. En såkalt «grønn» vekst synes heller ikke å være forenlig med å hindre global oppvarming på mer enn 2° C. Videre materiell vekst i rike land vil sprenge planetens tålegrenser.
Rike må redusere utslippene
Bærekraftig utvikling må ha som mål at basale menneskelige behov sikres, nå og i fremtiden, uten at planetens tålegrenser overskrides. Dette krever en politikk som fører til en betydelig omfordeling fra rike til fattige, både innen og mellom land. Samfunnsøkonomen Jason Hickel anbefaler at Skandinavia tar ledelsen i en slik omstilling mot en ny og bærekraftig samfunnsmodell.
I et opprop krever mer enn 11.000 forskere utvikling av en karbonfri økonomi med andre mål enn vekst i bruttonasjonalprodukt (BNP) for å kunne opprettholde sårbare økosystemer. Ved å prioritere grunnleggende behov og redusere ulikhet, er det mulig å oppnå bedre livskvalitet og større velvære for alle. I stedet for å bruke BNP som mål på framgang, må mål for menneskelig velvære og økologisk bærekraft være overordnet.
«I stedet for å bruke BNP som mål på framgang, må mål for menneskelig velvære og økologisk bærekraft være overordnet.»
Basale menneskerettigheter kan for en stor del av verdens befolkning ikke oppfylles uten en slik omfordeling. Det vil raskt ha stor effekt hvis grupper med høye utslipp reduserer sitt fossilbaserte forbruk. Den britiske klimaforskeren Kevin Anderson sier det slik: Hvis de ti prosent i verden med høyest klimagassutslipp reduserer sine utslipp til gjennomsnittsnivået i EU, ville globale utslipp gå ned med rundt en tredjedel. Sterke virkemidler som fører til reduserte utslipp blant de globalt rike, er det som raskest vil kunne gi utslippskutt som monner.
I et intervju med den kjente franske økonomen, Thomas Piketty, gjengitt i Klassekampen 4. mai 2022, argumenterer han for tiltak som fører til en slik omfordeling. Det må skapes politisk press for å sikre at de ti prosent rikeste i samfunnet endrer livsstil og reduserer energiforbruket sitt. Piketty peker på at for å oppnå dette, må kapitalismen avvikles. I et åpent brev til ulike EU-organisasjoner foreslår også 200 andre forskere at kapitalismen, som forutsetter vekst, erstattes av en ny «post growth»-økonomi.
Miljøbevegelsens krav ignoreres
Tidligere preses i Bispemøtet i Den norske kirke, Helga Haugland Byfuglien, har skrevet om hva som ifølge Bibelen kreves av oss i møte med klimakrise og fattigdom. Hun viser til bibelsitatet «alt det dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem». Dette skal ikke forstås bare individualistisk, men som et kollektivt ansvar i møte med andre individer og grupper. Dette bør være retningsgivende både for politisk og individuell handling, for å stoppe vårt overforbruk slik at det blir mulig å dekke menneskers basale behov: mat, husrom og klær, også i framtiden.
Som bestefar er mitt håp er at et flertall blant politikerne nå tar på alvor gjentatte krav fra klima- og miljøbevegelsen om en radikalt ny klimapolitikk. Krav framsatt av Naturvernforbundet, Natur og ungdom, Fremtiden i våre hender, Fridays for Future, Extinction Rebellion, Greenpeace og Besteforeldreaksjonen ignoreres i stor grad. Politikere flest gir altfor ofte etter for en kunnskapsløs majoritet som ber om videre vekst.
Når vår moderne miljøgudinne, Greta Thunberg, i fortvilelse over den farlige utviklingen krever endring, bør vi alle lytte og ta hennes budskap på alvor! I Norge er det nå statsminister Jonas Gahr Støre og finansminister Trygve Slagsvold Vedum som har hovedansvaret for å gå i front for å skape samfunnsendringene som er nødvendig.
Takk for tankevekkende innlegg! 💚💚💚 Vi har kjent til boken «Limits to Growth», Brundtlandkommisjonens rapport om bærekraftig utvikling og Rio-konferansen bl.a. og vært klar over at materiell vekst i et klimaperspektiv ikke kan vokse uendelig, men nøysomme har vi langt fra vært. Hvilket eksempel har vi med vår livsførsel vært for våre barn og barnebarn, og hvordan kan vi dermed forvente at de skal bidra til de nødvendige endringene? Kan vi forvente at våre politikere skal treffe de tiltak som er nødvendige for å unngå klimaendringene sålenge det ikke er almen oppslutning om redusert forbruk?
Takn for det gode innlegget! Det er tankevekkande at den første oljemeldinga i 1974, då Noreg var ny oljenasjon, sette som mål at oljeinntektene skulle bidra til utjamning.
Takk til deg Gunnar Kvåle for et utrolig bra innlegg. Det er en fryd å følge resonnementene dine som er basert på solid kunnskap og menneskelig omsorg. Ja, du har så rett når du skriver at politikere flest unnlater å fortelle at «veksttvangen» i økonomien og samfunnet er et hovedproblem, som på lengre sikt vil skade oss alle.
Som borgere oppfordres vi til å ta invividuelle grep, men det monner ikke ovenfor de store, globale problemene vi står ovenfor . Det må, (slik det påpekes i innlegget) arbeides for politiske endringer for en klimavennlig økonomisk og strukturell omstilling, nasjonalt og globalt.
Dette vet vi – men hvordan skal vi få det til?
Jeg er selv aktiv i flere natur, klima og miljøorganisasjoner og er fortvila og frustrert over alt arbeidet som legges ned for å fortelle styresmaktene hva som står på spill og hva som må gjøres. Jeg opplever at vi så godt som aldri blir hørt.
Kristian Fredrik Brandt spør i sin kommentar om vi kan forvente at våre politikere skal treffe de tiltak som er nødvendige for å unngå klimaendringene sålenge det ikke er almen oppslutning om redusert forbruk?
På dette spørsmålet mener jeg at det nettopp er myndighetene som må ta grep på vegne av oss alle. Vi klarer ikke, og skal heller ikke gjennomføre en slik omstilling på individnivå. Det må systemendringer til som også gir oss en god følelse av å delta i en kollektiv dugnad som tar Jordas tålegrense på alvor og vil gi oss alle et bedre liv. Vi vet hva en fortsatt kortsiktig, økonomisk vekstpolitikk vil medføre når det gjelder klimakrise og økologisk sammenbrudd. Alt dette må våre politiske ledere fortelle oss og ta sitt ansvar ovenfor befolkningen på alvor.