Knebles protester?

FNs klimatoppmøte blir denne gangen arrangert i Egypt. Det er et tankekors og en utfordring, mener Andrew Kroglund, generalsekretær i BKA. Landet er et militærdiktatur, og det er grunn til å frykte at det vil bli vanskelig for pressgrupper å operere fritt slik det er vanlig – og viktig! – under disse møtene, skriver han i en kronikk i Dagsavisen.

Andrew P. Kroglund
Generalsekretær i Besteforeldrenes klimaaksjon

Sharm El Sheikh ligger på sørspissen av Sinaihalvøya i Egypt, på kyststripen mellom Rødehavet og fjellet Sinai. Bynavnet betyr «Sjeikens bukt» på arabisk. Her har verden bestemt at det neste klimatoppmøtet skal finne sted, mellom 6 til 18 november i år. Det byr på utfordringer når en legger et slikt møte til et beinhardt diktatur.

Mange egyptiske og internasjonale organisasjoner er bekymret for menneskerettighets-situasjonen i Egypt. Vanligvis er klimatoppmøtene kjennetegnet av store demonstrasjoner, folkemøter og egne «Peoples summit», med samfunnskritiske debatter. Dette kommer som et tillegg til de offisielle, regjeringsledede forhandlingene. Det har skapt en god dynamikk, som driver forhandlingene videre. Det store folkelige presset på det offisielle forhandlingsapparatet er viktige signaler som mange av de dyktige og hardtarbeidende utsendingene får med seg. Dette vil neppe skje under COP27 i Egypt. Og grunnen er enkel: Landet er et diktatur.

Mange vil huske de enorme demonstrasjonene som varte i ukesvis i Kairos gater i 2011, under den arabiske våren. Folket tørstet etter mer demokrati og frihet. «Farao» Hosni Mubarak ble avsatt og alt så lovende ut. Men motkreftene var mange, og allerede i 2013 var demokratibevegelsen knust. Under general og president Abdel Fattah el-Sisis knallharde styre har massearrestasjoner, tortur og forsvinninger igjen blitt daglig kost.

Ledende egyptiske menneskerettighetsaktivister, som den fengslede Alaa Abd El-Fattah, har derfor kritisert verdenssamfunnets valg av Egypt som konferansevert. Hvorfor velge et land som har bannlyst protester og som sender demonstranter i fengsel? Noen klima- og menneskerettighetsaktivister har spurt FN om de ikke kunne flytte møtet til et annet afrikansk land, som bedre ivaretar aktivisters-, kvinners og LGBT-rettigheter. Men sannheten er at da vil mange land falle utenfor, selv om de ikke er militærdikturer som Egypt. Men både Amnesty og flere andre egyptiske aktivister, mener at dette er en god mulighet for å presse egyptiske myndigheter til å lette på trykket og tillate mer sivilsamfunnsdeltakelse i politiske prosesser.

Egypt tar ingen sjanser. Den britiske avisa The Guardian melder at det egyptiske statsapparatet har opprettet en alternativ registrerings-portal for egyptiske organisasjoner, utenfor FN-s egne kanaler. På den måten får de filtrert ut kritiske organisasjoner, og sørger for å få med statsfinansierte pro-regime organisasjoner. Om dette medfører riktighet, har det lite med FNs prinsipper om åpen og demokratisk deltagelse å gjøre. Har Egypt gått utover de fullmakter de har som vertsnasjon? Om dette er tilfellet, bør Norge reagere sterkt og sende signaler videre.

Det har nemlig vært et knallhardt press mot sivilsamfunnet siden al-Sisi kom til makten i 2014. Staten krever at de skal forhåndsgodkjenne ulike sivilsamfunnsaktører for at de skal få drive sin virksomhet. Det sier seg selv at da blir det færre organisasjoner. Støtte utenfra er bannlyst, ikke ulikt situasjonen i Russland og for palestinske aktører i det Israelsk-okkuperte Vestbredden.

Over 60.000 egyptiske aktivister er fengslet, ifølge internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner. Egyptiske organisasjoner hevder selv at det dreier seg om langt flere. Kontorer raides og stenges og reiseforbud innføres.

Akkurat som i Pakistan, har militærapparatet blitt en stat i staten i Egypt, ifølge egyptiske observatører. Det vil si at mange store internasjonale kontrakter gis til det militære, som så beriker sine egne. Det er lite gjennomsiktighet i statsfinansene og budsjettene, og store pengetransaksjoner undras derfor offentlighets lys. Dette vil også gjelde for klima- og miljøpenger som overføres den egyptiske staten. En kan få flotte solcelleprosjekt opp og gå, men det er lite insentiv for å spre godene i etterkant. De fattige kan fort blir utelatt.

Klimatoppmøtet i Sjarm el-Sjeik stiller oss derfor overfor mange dilemmaer. Stedet er en badeby, et flott «resort». Løsrevet fra resten av det egentlig Egypt. Det kan ha sine fordeler, ved at infrastrukturen er på plass på et relativt lite område. Og byen liker selv å kalle seg «fredens by» med referanser til det store antallet internasjonale fredskonferanser som har blitt holdt der.

Det er vel og bra. Og at delegatene vil få se et glansbilde og en virkelighet som ikke er egypternes, er også til å leve med. Verre er det at det ikke blir noen «peoples summit», som i Glasgow; det hele vil være mer som et regissert PR-stunt for den egyptiske stat.

På den annen side: har vi noe valg? Hele FN prosessen rundt klimaarbeid er avhengig av at ethvert land deltar, og tar ansvar. Forhåpentligvis vil også Egypt strekke seg etter mer ambisiøse mål etter dette toppmøtet. Og mange menneskerettighets- og klimaaktivister vil finne kreative måter for å få ut sitt budskap på, som kanskje også når et egyptisk publikum.

Dilemmaene blir ikke nødvendigvis noe enklere i 2023, da skal klimatoppmøtet finne sted i Dubai. Dette blir litt som fotball-VM i Qatar i desember i år. Mange av oss fotballentusiaster kommer til å se minimalt av evenementet på tv, og skulle gjerne ha sett at vi boikottet akkurat det mesterskapet. Det kan vi fint leve med. Det er tross alt bare fotball. Men et klimatoppmøte er litt annerledes; det må finne sted, og våre krav til egen regjerings innsats både ute og hjemme må opprettholdes og intensiveres.

Det blir sannsynligvis lite sjarm i sjeikenes rike for det egyptiske sivilsamfunnet. Men verden får støtte opp så godt det lar seg gjøre for en bedring i deres kår, både under og etter toppmøtet.

Moses skal granngivelig ha mottatt steintavler med de ti bud oppe ved toppen av fjellet ved Sinai. De ble styrende for mange. Paris-avtalen fra 2015 er våre nye steintavler. Så får vi alle arbeide hardt for at klimatoppmøtet i Sjarm el-Sheik klarer å følge opp «budene» til det beste for både demokratier og diktaturstater.