1,5-gradersmålet er dødt. Hva nå?

De som har grunn til å være fornøyd med COP27 er petrostatene. De forhindret effektivt at det kom inn noe om olje og gass i slutterklæringa. Troen på at global temperaturøkning kan stanses på 1,5 °C er ikke lenger realitetsorientert, mener Svein Tveitdal. – Men Norge kan fortsatt bidra til å snu utviklinga, ved selv å gjøre framtidsretta valg.

Svein Tveitdal rapporterer fra Egypt og COP27. Han er tidligere direktør ved FNs miljøprogram UNEP, med ansvar for sekretariatet til FNs klimapanel. Akkreditert observatør for BKA og ForUM, slik han har vært ved flere tidligere toppmøter.

Mål uten oppfølgingsevne

Sharm El-Sheikh-møtet stadfestet målet fra Glasgow om å stanse den globale oppvarmingen på 1,5 grader. For å nå dette sier FNs klimapanel at utslippene må ned med 43 % innen 2030, herav mye fra olje- og gass. Mange hadde håpet å få inn noe om dette i slutterklæringen fra Sharm El-Sheikh. Men møtet klarte ikke engang å få inn et lite konkret forslag om nedfasing (ikke utfasing) av olje- og gassproduksjon. Analyser av produksjonsplanene til olje- og gassindustrien viser at de planlegger å produsere 53 % mer olje og 71 % mer gass i 2030 enn det som er forenlig med 1,5-gradermålet. Mens FN sier at verden går mot en global oppvarming på 2,8 °C innen 2100 – med mindre regjeringer snarest forbedrer sine utslippsmål. Realitetene viser at verden ikke klarer å stanse oppvarmingen på 1,5 grader. Samtidig er det viktig å forstå at hver tiendedel vi klarer å begrense oppvarmingen over dette, er uhyre viktig. Men det krever realitetsorientering, ikke et uoppnåelig mål – slik mange fortsatt ser ut til å kjempe for, også de som selv aktivt undergraver dette gjennom politikken som faktisk føres, som norske myndigheter..

Petrostatene mest grunn til å være fornøyde

Den rekordstore deltakelsen av 636 lobbyister fra olje- og gassindustrien har all grunn til å være fornøyd. De klarte å utelate enhver henvisning til olje og gass i slutterklæringen, og kan nå ufortrødent gå videre med planene om å øke produksjonen uten å komme i konflikt med vedtakene på COP27.  Dermed var det enkelt for disse statene å støtte et urealistisk 1,5-gradermål – uten forpliktelser for dem. Det gjelder også etableringen av et eget fond for tap og skade, som var klimamøtets eneste viktige og positive vedtak for fattige land. For foreløpig er det ingen penger i fondet, og oljeselskapene motsetter seg at deler av ekstrafortjeneste de har hatt skal brukes til finansiering av fondet. Løftet fra COP 15 om 100 milliarder dollar per år til utslippskutt og klimatilpasning i fattige land fra 2020 er ennå ikke innfridd. Kampen om klimafinansiering fortsetter på COP28 i Dubai.

Enorm lobbykapasitet forsinker det grønne skiftet

Olje- og gassindustrien kommer til å fortsette å bruke sin enorme påvirkningskraft til å kjempe for å øke etterspørselen. I de første ni månedene i år tjente de syv største private oljeselskapene rundt 150 milliarder dollar. De trenger bare å investere en brøkdel av disse pengene for å kjøpe politikere der det er mulig og påvirke enhver politisk beslutning de trenger. Denne lobbyvirksomheten har for eksempel lykkes med å få til en nesten dobling av offentlig subsidiering av fossil energi til 64 milliarder dollar i 2021. Subsidier som heller burde brukes til det grønne skiftet for å nå klimamålene. Parisavtalen krever at landene melder inn utslippsforpliktelser, riktignok frivillige, som er ambisiøse nok til å nå klimamålene. Men utfasing av olje- og gass som er en nødvendig del av dette har fossilindustrien også klart å svekke. Resultatet er at mange land i stedet for å øke ambisjonene, ligger etter de frivillige forpliktelsene de har levert inn til FN, og vi befinner oss på vei mot en oppvarming på nesten 3 grader. 

Norges tvetydige rolle

Norge støttet sammen med de fleste oljeproduserende vestlige land å ta utfasing av olje- og gass inn i slutterklæringen. Klima- og miljøministeren Espen Barth Eide sa til NRK etter møtet at det er svært viktig å ikke gi opp 1,5-gradersmålet. Men han vet også at om verden bruker alle oppdagede reserver av kull, olje og gass, sprenger vi karbonbudsjettet for å nå 1,5-gradersmålet 7 ganger. Produksjonen av fornybar energi må mangedobles i takt med at produksjonen av fossil energi går ned. Men i stedet for å følge FNs anbefalinger har regjeringen funnet finurlige forklaringer på hvorfor akkurat Norge ikke bare skal øke produksjonen, men lete etter nye felt som skal produsere etter 2050 da vi skal ha nådd «netto null».

Håp for framtida, men noen må gå foran

Kampen mot klimaendringene må fortsette. Men vi må innse at skal den globale oppvarmingen stanses på et nivå vi fortsatt kan leve med, må det tas grep utenom klimatoppmøtene. Ingen vil gå først, men vi trenger frontrunnerne. Her er hva Norge kan gjøre, uten at det truer norsk økonomi:

1. Som det første større oljeproduserende land slutte seg til Beyond Oil and Gas Alliance (BOGA), og som Danmark stoppe utlysning av nye områder, og avslutte olje- og gassproduksjon innen 2050.
2. Forsere utbygging av fornybar energi, særlig havvind og overføre nødvendig kapasitet fra olje- og gassektoren til fornybarsektoren.
3. Forplikte seg til en betydelig finansiering av tap og skade fra ekstraskatt på ekstraordinær fortjeneste i olje- og gassektoren forut for COP28 i Dubai.

Dette vil være et rakettbidrag til det globale grønne skiftet, gjøre Norge til en troverdig partner for både rike og fattige land i de internasjonale klimaforhandlingene. Når det gjelder norsk økonomi, vil dette ikke true, men snarere øke mulighetene.