Lillian Bredal Eriksen fra Forum for Utvikling og Miljø leder gruppen av norske frivillige organisasjoner som deltar på klimatoppmøtet i Egypt. Svein Tveitdal har møtt henne for å sjekke status på COP27 etter den første uka med forhandlinger. Lite framdrift så langt, sier hun. Mangel på rett til å demonstrere svekker sivilsamfunnets påvirkning.
Svein Tveitdal rapporterer fra Egypt og COP27. Han er tidligere direktør ved FNs miljøprogram UNEP, med ansvar for sekretariatet til FNs klimapanel. Akkreditert observatør for BKA og ForUM, slik han har vært ved flere tidligere toppmøter.
Slående forskjell fra Glasgow
Lillian Eriksen var også ForUMs koordinator i Glasgow og sier forskjellen er slående. Mens det i Glasgow var nesten 100 000 folk i gatene for å vise sivilsamfunnets meninger og sette krav til forhandlerne, er demonstrasjonsretten her begrenset til forhåndsgodkjente aksjoner inne på selve konferanseområdet. Utenfor COP-området er det formelt lov å demonstrere, men det er svært strenge regler, og alt må godkjennes 48 timer på forhånd. Maria Timmann Mjaaland fra KFUM/KFUK Global sa til Klassekampen i går at de ikke føler seg trygge utenfor selve klimakonferansen, der vanligvis de største aksjonene finner sted. Gatene i Sharm El-Sheikh er tomme for demonstranter. Dermed er presset på forhandlerne fra sivilsamfunnet i svært begrenset grad til stede. Det får følger for resultatet, frykter Lillian.
Få lyspunkter
Det er rett og slett ikke mange lyspunkter så langt. Noe av årsaken er at COP27 er et såkalt mellommøte, der det forhandles mer om prosedyrer for forhandlingene fremover i stedet for konkrete forpliktelser. Det ser heller ikke ut til at møtet fører til skjerping av kravene om utslippsreduksjoner. Under tretti land har økt ambisjonene for utslippskutt. Mange lever ikke opp til forpliktelsene de la fram i Glasgow, og FN sier vi fortsatt styrer mot 2,5 garder oppvarming og klimakatastrofe.
En positiv ting er at «Tap og Skade» endelig er kommet på den formelle agendaen. Men det er langt fram, og gapet er skrikende: Mens kravet fra Afrika-gruppen om støtte til utslippsreduksjoner, tilpasning og erstatninger for tap og skade er på 1 300 milliarder USD i året, har rike land fortsatt ikke oppfylt forpliktelsene om 100 milliarder som er lovet tidligere. Erkjennelsen av at vi befinner oss i samme båt er likevel viktig – og stigende. Hjelper vi ikke u-landene med nødvendig finansiering, vil de ikke være med på å gjøre egne utslippskutt som er nødvendig for å nå globale klimamål. Eller som FNs generalsekretær sa under åpningen – «enten blir vi enige om felles løsninger eller vi gjør felles selvmord».
Norges rolle
ForUMs påvirkningsmuligheter på den norske delegasjonen er gjennom deltakelse på morgenmøtene som i hovedsak dreier seg om referat fra forhandlingene dagen før og ikke om norske posisjoner. Videre gjennom møter med enkeltmedlemmer av delegasjonen og klima- og miljøminister Espen Barth Eide, medlemmer av Stortingets miljøkomite, samt norsk presse. ForUMs politiske innspill til COP27 finnes i dette posisjonsnotatet.
Norge er blant de få landene som har skjerpet målet om utslippsreduksjoner foran COP27 til 55 % innen 2030. Men mange mener tiltakene som er gjort så langt er utilstrekkelige til å nå målet med bare 8 år igjen.
Norge støttet også å ta «Tap og Skade» inn på den formelle agendaen. Men vi støtter foreløpig ikke u-landenes krav om en egen finansieringsmekanisme for dette.
India har foreslått at COP27 skal gå inn for å å fase ut alt fossilt brensel i stedet for en smalere avtale om å fase ned kull som ble avtalt i Glasgow i fjor. ForUM støtter dette, men ikke Norge.
ForUM mener Norge bør støtte The Clean Energy Partnership som fokuserer på å avslutte internasjonal offentlig finansiering av fossilt brensel og flytte innsatsen til ren energi. På COP26 signerte 39 land og institusjoner, inkludert alle nordiske land – bortsett fra Norge, dette løftet. Sammen kan disse underskriverne direkte flytte 28 milliarder USD til ren energi.
Norge og de andre landene på klimatoppmøtet har en uke igjen på å komme frem til konkrete løsninger på den raskt voksende klimakrisen vi nå er inne i. Store fremskritt er ikke forventet, dessverre.
Ja, her uteblir jammen lyspunktene. Jeg forstår det slik at det er lite å vente seg av konkret vilje til beslutninger og handlinger, og som vanlig prosederer Norge med lovnader om nye og kraftigere utslippskutt – men ingenting tyder på at lovnadene
kan gjennomføres. Store ord – og ingen handling.
Dette synet forsterkes ved at Norge ikke vil støtte «The Clean Energy Partnership» som innebærer å avslutte internasjonal offentlig finansiering til fossilt brensel og flytte innsatsen til ren energi.
Hva er det med dette landet vi bor i…jeg skammer meg på Norges vegne.
Som verdens rikeste land burde vi være forpliktet til å støtte opp om en felles global dugnad og vise solidaritet med verdens fattige land. Jeg føler at vi gjør det motsatte. Det er pinlig.
Norge har lovet å øke klimabistanden fra 7 milliarder kroner per år til 14 milliarder kroner i 2026. Det ser kanskje bra ut men en del er ikke tilskudd men lån. Videre må en se det i forhold til de enorme inntekter som olje og gass har gitt oss.
Den norske stat får i 2022 nesten 900 milliarder kroner i ekstra inntekter fra olje og gass pga krigen i Ukraina. For 2023 er anslaget 1 100 milliarder kroner. Fra en virksomhet som bidrar til klimaendringer som skaper ekstra problemer og skader i fattige land. Norge har altså gigantiske ekstraordinære inntekter fra de økte prisene på olje/gass. Norge gir imidlertid ingen ekstraordinær støtte til andre land som rammes hardt av de høye energipriser.