For mange av oss har han vært selve høvdingen, siden Framtiden i våre hender på 1970-tallet, da vi opplevde at en verdirevolusjon var på vei til å bli skapt. Han var også med å dra i gang BKA. Derfor syntes Andrew Kroglund det var på tide å besøke Erik Dammann, og høre hva han har å si oss, i dag? Hva er de største utfordringene våre nå?
Andrew Kroglund:
En fløteskvett og litt systemkritikk
En raus slant fløte helles opp i kaffekoppen. En sukkerbit legges på tunga. Erik Dammann fører stødig koppen mot munnen. Jeg sitter klar med notatblokka og ser oppmerksomt på denne levende legenden som sitter foran meg.
Blikket mitt vandrer rundt i den store stua i dette kråkeslottet av et trehus ute på Nesodden. Ut av det store stuevinduet ser jeg ned mot fjorden, blank og fin.
«Det hele var mer som en hytte, da vi flyttet hit», forteller Erik.
Men med to sønner som er utdannet tømrere, ble det snart plass til mange. Og Erik, og kona Ragnhild Dammanns liv, rommer mange personer. Familien består av deres åtte barn, noen adopterte og personer de har tatt til seg. Erik teller 12 oldebarn, mer blir litt usikker på antallet i farten.
Grenseløs vekst – en umulighet
Erik Dammann var et av navnene Besteforeldrenes klimaaksjon (BKA) hadde på blokka, da bibliotekaren Halfdan Wiik tok initiativet til en ny klimabevegelse i landet i 2006. Og det var selvsagt ikke tilfeldig. Dammann hadde en lang og god merittliste når det gjaldt å mobilisere for store saker, slik som da han fikk i gang Framtiden i våre hender (FIVH), gjennom et større folkemøte i Nadderudhallen i 1974.
Jeg tar opp den tråden, og Erik nikker ettertenksomt og lovpriser det arbeidet både BKA og FIVH står for.
«Grenseløs vekst for den rike delen av verden var og er fortsatt en umulighet. Å beholde det perspektivet har vært viktig for meg», sier Erik og fortsetter:
«Den gang fikk vi støtte fra 2/3 av befolkningen om at fordeling må erstatte veksttanken. Og jeg tenker at et slikt perspektiv også må være viktig for en organisasjon som BKA i dag, både ut fra et solidaritets, klima- og naturperspektiv. Men problemet er at vi lever i et konkurransesamfunn. Den som ikke deltar, er en taper. Og dette presset har ikke blitt mindre med årene.»
En rapport som må vekke oss
Erik er bekymret, kommer det frem. Ikke minst på grunn av det han og vi andre leser via FN-rapporter. Men det er særlig den siste WWF Living Planet Report fra 2022 som ryster den gamle miljøforkjemperen. Rapporten slår fast at verden har mistet 69 % av populasjonene innenfor mange arter. Det rammer både fugler, pattedyr, mikroliv under bakken og insekter.
«Fortsetter dette blir vi jo alene på denne kloden. Og enhver som har litt peiling på økologi vet at det er et stort samliv i naturen. Men nå har vi snart lagt beslag på alt som finnes av leveområder. Og da vil vi ikke kunne overleve selv heller. Dette er fundamentale problemstillinger, som jeg vet at både FIVH og BKA er opptatte av. Skal vi redde det biologiske livet må vi ut av det økonomiske systemet vi har i dag. Vi må diskutere et system som bryter den livsfarlige spiralen.»
Kaffekoppen er tom, og Erik drar seg over det karakteristiske skjegget sitt. Han troner formelig som et stykke historisk Norge fremfor meg.
En ny systemdebatt må komme
Dammann tok i sin tid initiativet til Forum for systemdebatt, men det visnet etter hvert hen. Men tanken om dette saksfeltet forfølger ham.
«Økonomer og økologer kontakter meg fortsatt om dette. Og jeg driver og skriver på noe rundt problematikken. Og skulle ønske meg litt trøkk også fra BKA der! Men jeg kan jo si at hverken FIVH eller BKA er tøffe nok – det blir for mye rundt dette med det grønne skiftet, men det holder ikke. Regnestykkene henger ikke godt nok sammen; hvor mye natur skal vi rasere for å få til et skifte? Men Norge har alle forutsetninger for å ta denne debatten. Vi kan lage en modell for å snu i en ny retning: vi har gjennomsnittlig sett verdens rikeste befolkning, vi har høy verdibevissthet, og høy utdannelse. Vi hadde denne viljen på 1970-tallet, men nå?»
Erik slår ut med armene. Engasjementet er like stort som når jeg har truffet ham gjennom årene.
Naturen er helt essensiell
Erik er glad i naturen, og har levd mye i den. Han har overnattet masse både i telt og under åpen himmel som ungdom, og han og kona Ragnhild har rodd og rodd, blant annet to ganger til Danmark, som en annen Terje Vigen. Senest i sommer rodde paret fra Brønnøya i Oslofjorden over til fastlandet for å handle. Og for å hente vann, til en hytte uten slike bekvemmeligheter. «Oppdaget jo at vi var blitt litt eldre», sier Erik og gliser.
«Når jeg er ute i naturen føler jeg meg glad. Men jeg opplever og vet at den gamle samstemtheten mellom menneske og natur forsvinner og det gjør vondt. Vi puster inn og drikker nanoplast, helt opp i isødet i Arktis!
Hytter og veier kryper opp over alt, og dyrenes arealer forsvinner. Oslofjorden er et symbol for meg på det som nå skjer i stor målestokk. Før så fisket vi i den, men nå er fisken nesten helt borte og dessuten full av gift.»
Oppholdet på en stillehavsøy
Det er kaldt i huset, Erik fyrer ikke for kråka. Utenfor holder småmeisene seg varme på en fin fôrplass. Plutselig kommer et rådyr gående og stikke mulen mot vinduet. «Åh, der er du igjen», sier Erik og smiler.
Familien Dammann dro i sin tid til et lite øysamfunn i Stillehavet. Der levde de sammen i et av verdens fattigste samfunn, men de opplevde at folk ikke levde i nød, men delte med hverandre. Det formet Dammanns filosofi og videre samfunnsengasjement. Ikke minst om sammenhengen mellom en del av verdens fattigdom og vår egen rikdom.
Dammann er, til tross for alle negative trender, fortsatt en mann med pågangsmot. Det er mange som nå ønsker å debattere og snakke med ham om en annen framtid.
Jeg spør ham om ikke dypøkologene kunne lære oss noe her. «Joda», sier Erik og forteller at filosofen Arne Næss var del av interimsstyret i FIVH, men han var kanskje noe mindre klar på menneskeverdet. Dessuten klarte aldri dypøkologene å foreskrive noen vei inn i det alternative samfunnet.
Erik selv er klar på at mennesket har brakt så mye kultur og ånd inn i verden, at det ikke må skylles ut med noe badevann.
«Vi har fått frem en voldsomt akkumulert bevissthet i universet, og om dette har jeg skrevet i det som jeg regner som min dypeste bok, Bak tid og rom.»
Både dypøkologer og andre har ennå til gode å klare å beskrive den veien vi må gå for å komme oss videre mot et samfunn i en dypere økologisk balanse. Men Erik har all ære for at han minner oss om at dette arbeidet bare må intensiveres.
Stokk – nei takk!
Erik forsøker å komme seg ut hver dag. Stokk vil han ikke gå med, og synes å være av den formening at da starter forfallet. Han har fått blodkreft, en type han kan leve med, og ikke dø av. Han sliter litt med svimmelhet på grunn av dette. Likevel prøver han av og til å jogge litt.
Kona Ragnhild er sprek, og jobber litt i den lokale barnehagen i nærheten. Nylig hadde paret nesten 70 gjester til bords på en advents-sammenkomst. En gang i måneden kommer mange av barna, barnebarna og oldebarna på en middag.
«Vi lever i nuet», sier Erik, og legger til at han og Ragnhild er glade de har hverandre og håper at det skal de alltid ha.
«Det er selvsagt litt tungt å bli gammel, men alternativet er verre», sier Erik i det han gir meg en god klem da jeg drar. Akkurat det kan vi jo alle være enige i.
Ragnhild og Erik giftet seg i 1955. Foto: Andrew Kroglund
Har nylig lest flere av hans bøker påny, bl.a. Fremtiden i våre hender (1972), som i meget har formet meg og min livsførsel. Anbefales på det varmeste! 💚 Tror vi alle må tenke anderledes om livsstil og levestandard. Regnestykket går ikke opp hvis vi fortsetter som nå. PS Ellers fant møtet i Nadderudhallen sted i 1974.
Da Erik Dammann advarte tidlig på 70-tallet var CO2-innholdet i atmosfæren rundt 330 ppm, hadde den globale oppvarmingen ikke begynt ennå og det var ca 1 grad kaldere enn nå. Verdensbefolkningen var halvparten av i dag. Det var lite eller ingen plastavfall å se. Men tegnene og trenden var der. Tenk om vi hadde begynt den gang … Eller i 1997, året med Kyotoprotokollen, eller i 2009 etter Copenhagen. Selv etter Parisavtalen i 2015 har innsatsen vært halvhjertet. For å si det forsiktig. Men vi har fått gjort om masse naturkapital til finanskapital. Ikke minst i Norge. Det var bra ifølge en tidligere finansminister. Men nå truer en naturkapitalkrise. Vil vi greie å ta til fornuft i siste liten?
Det var en opplevelse da Erik Damman kom med den grønne boka Fremtiden i våre hender. Antar opplevelse, for den passa helt til mitt verdigrunnlag – slik vi mange var oppdradd etter krigen – i økonomisk nøysomhet. I omsydde klær og sunn mat. Men vi visste jo ikkke at oljeprodusentene hadde visst helt fra bøjan av på 1900-tallet at oljebrenninga ville gi klima- og naturkrise! Men nå har vi skjønt det – og da blir det igjen å leve som da vi vokste opp – i økonomisk nøysomhet, for å leve klimavennlig er jo billigst!
Jeg leser nå «Bak tid og rom» for….13 gang tror jeg. Det er en bok som har gitt meg mer enn noen annen bok. Skulle virkelig likt å få sagt fet til Hr. Dammann. 🙂
Pingback: Ny økonomi? - besteforeldre for en ansvarlig klimapolitikkbesteforeldre for en ansvarlig klimapolitikk