Grenser for vekst

De fleste miljøbøker blir fort glemt. Men ei tynn lita bok fra 1972, – Limits to Growth, – har klort seg fast som et globalt referanseverk. Den var omdiskutert og ikke særlig leservennlig. Likevel ble den et viktig bidrag til vår oppvåkning fra en tornerosesøvn, der vi drømte oss inn i en verden hvor evig vekst er mulig, skriver Andrew Kroglund.

---

FAKTA: Limits to Growth kom ut i 1972 og ble gitt ut samme år på norsk med tittelen Hvor går grensen? (Cappelen). Boka tar for seg 12 globale scenarier, frem til år 2100. Den baserer seg på en systemdynamisk simuleringsmodell («World3») og var forfattet av Donella H. Meadows, Dennis L. Meadows, Jørgen Randers og William W. Behrens III, alle tilknyttet Massachusetts Institute of Technology (MIT). Oppdragsgiver var tenketanken Club of Rome. I ettertid er det kommet flere reviderte versjoner, blant annet Beyond the Limits (1992), og The Limits to Growth: The 30 years Update (2004). I 2022, 50 år etter publiseringen, har det vært en rekke internasjonale markeringer og debatter. En egen bok er også utgitt for anledningen, Limits and Beyond, redigert av Ugo Bardi.

---

(først publisert i Prosa 5/2022)

Profetene roper fortsatt i ørkenen
Andrew P. Kroglund

Det mangler ikke på advarsler i vårt eldste «best of human history»-samleverk, Mosebøkene. Profeter drar ut i ørkenen, får innsikt og vender tilbake til menneskesamfunnet med glødende advarsler om at vi må snu om. Før katastrofen innhenter oss. Dette er med oss inn i Ny-testamentet, der Lukas siterer Jesus som sier at vi må passe oss for grådigheten. Vi kan være rike, men livet vårt består ikke av eiendeler. I Matteus-evangeliet rådes vi til å  legge merke til liljene på marken. «De strever ikke og spinner ikke!»

Nærmere vår tid kom Mahatma Gandhi med sitt berømte slagord om at jorda har nok til å tilfredsstille alles behov, men ikke hvert menneskes grådighet. Men den gang profetene ropte varsko fra grisgrendte strøk i Judea-ørkenen, var vi knapt 50 millioner mennesker her på kloden. På Gandhis tid var vi 2 milliarder. I dag er vi 8 milliarder. Og vi vil alle ha mer, av det meste. Det må da til slutt få noen konsekvenser?

I 1972 forsøkte en gruppe forskere, deriblant en nordmann, for første gang å kvantifisere hvor jorda og vi var på vei, der de tok høyde for vårt forbruk. Og at vi blir flere og flere. Og at det da må bli knapphet på visse ressurser.

De fant, ut fra de dataene de matet sine den gang svært store maskiner med, at menneskeheten var i ferd med å overskride klodens bæreevne. Vi er på vei mot et økologisk sammenbrudd, om vi ikke snur, erklærte de. Endetidsprofetier i nytt format. Mange trykket budskapet til sitt bryst, men kritikerne var enda flere og rapporten ble delvis slaktet.

En traurig leseropplevelse

Jeg blar meg gjennom et elektronisk eksemplar av den norske versjonen av boka fra 1972, som ligger tilgjengelig hos Nasjonalbiblioteket. Jeg leser litt her og der. De i underkant av 200 sidene er ikke lettlest stoff, om du ikke er statistikker, matematiker eller tallnerd. Og som leseropplevelse er det traurige saker. Alt dreier seg om grafer om eksponentiell vekst; her er det ingen vurderinger av politiske, sosiale eller kulturelle forhold. Flere av spådommene om den økonomiske veksten i ulike land slo dessuten aldri til og var feil. Det må ha vært fordi datagrunnlaget var for dårlig.

Slike metodiske svakheter er det kanskje vanskelig å komme unna, med  en hel studie basert på statistiske valg og preferanser. Det har for øvrig også tatt mange år for det internasjonale klimapanelet å komme opp med rapporter som tar for seg sosiale og kulturelle sider ved klimaendrings-scenariene deres. Boka har likevel hatt stor betydning, slik jeg ser.

En brytningstid

Tiårene etter andre verdenskrig var preget av raske framskritt. Den amerikansk-ledede verdensorden førte til kontinuerlig vekst i de fleste vestlige land, og framtiden så rosenrød ut. Men i 1962 skjer det noe som sår tvil om utviklingen. Den amerikanske marinbiologen Rachel Carson uroer verden med boka Den stille våren. Hun beskriver fugledød, planteverngift og naturødeleggelse; alt i vekstens tjeneste. Boka fører til voldsom debatt, og kjemiindustrien og bondeorganisasjoner skjeller ut Carson og hennes naturvernvenner. Likevel blir DDT innenfor landbruket forbudt. Den moderne og mer gjennomgripende miljøbevegelsen fødes, inspirert av Carson.

Samtidig finner store ungdomskull nye uttrykksformer i popkulturen, litteraturen, beatbevegelsen og protestbevegelsen. Bob Dylan ber foreldregenerasjonen om å flytte seg unna, ettersom tidene forandrer seg. Den amerikanske astronauten William Anders tar julaften 1968 bildet «Earthrise», et ikonisk «portrett» av den blå kloden vår som avtegner seg mot et mørkt, uendelig univers.

Plutselig ser vi oss selv utenfra; jorda vår blir noe unikt som vi sammen må ta vare på. FN bestemmer seg for å gjennomføre sin første store miljøkonferanse, i juni 1972. I alt 113 land deltar, mens Sovjetunionen og de andre østeuropeiske statene holder seg langt unna. Konferansens åpningsdag, 5. juni, er hvert år siden blitt markert som verdens miljødag. Konferansen vedtar FNs miljøvernerklæring, der menneskehetens forpliktelse overfor natur og miljø blir slått fast.

Det er i denne tidsånden Limits to Growth blir skrevet.  I 1974 holdt Erik Dammann et stort folkemøte i Nadderudhallen, som ble forløperen for Framtiden i våre hender. Dammann hadde lest Limits to growth. Han var bekymret og mange med ham var klare for å tenke nytt, grønt og alternativt. Men ikke mange årene etter kom høyrebølgen og markedsfrislipp. Og flertallet av befolkningen var tydeligvis ikke overbevist om at vi var på en gal kurs.

Starten på en paradigmekrig

Kort tid etter at studien ble utgitt i 1972, kom en anmeldelse på førstesiden av New York Times Literature Review. Tre økonomer, inkludert den kjente Friedrich Hayek, slaktet verket og kalte den et kommunistisk komplott. I ettertid har Jørgen Randers, den norske forskeren i teamet, fortalt meg at dette oppslaget bidro til at Limits to growth ble så kjent, med 3-4 millioner solgte eksemplarer på 36 språk.

Høyresiden var hard i sin dom. Og med nyliberalismens inntogsmarsj noen år etter, med Margareth Thatcher og Ronald Reagan i spissen, var rapportens konklusjoner etter hvert dømt til å gå i glemmeboka. Reagan sa i en berømt tale ved University of South Carolina i 1983, som ligger som et standard sitat på ulike sitatsider på nettet:

«There are no great limits to growth because there are no limits of (sic) human intelligence, imagination, and wonder.”

Men FN-systemet hadde i mellomtiden grepet tak i vekstproblematikken, noe som kulminerte i Brundtlandkommisjonens rapport fra 1987, Vår felles fremtid. Her ble grunnlaget for begrepet «bærekraftig utvikling» lagt, og det hele fikk sin «spenningsutløsning» gjennom det store miljøtoppmøtet i Rio de Janeiro i 1992, der grunnsteinene for en internasjonal klima- og naturmangfoldsavtale ble lagt.

Det internasjonale klimapanelet har i årene siden publisert ulike scenarierapporter, der de mater inn ulike framtider. Her mener jeg vi kan si at Limits to Growth har vært en foregangsstudie som har inspirert en hel generasjon forskere til å tenke i slike scenarie-baner.

Men noe systemskifte å snakke har det likevel aldri blitt noe av. Det understreket blant annet den amerikanske Presidenten George Bush Sr, da han under Rio-konferansen erklærte: “The American way of life is not up for negotiation. Period.“[1]

Et enkelt budskap

Den amerikanske presidenten var med andre ord redd for at konferansen igjen skulle begynne å fremme ideer om at det er grenser for veksten. Noe som kunne minne om budskapet fra boka fra 1972 av verden som en global helhet, hvor delene er gjensidig avhengige av hverandre. Økonomisk utvikling er drevet av vekst. Dette stimuleres av befolkningsvekst og økende utnyttelse av naturressurser. Denne økonomiske veksten forårsaker forurensning, som i seg selv vil føre til økonomisk og/eller demografisk tilbakegang. Overdreven forbruk av naturressurser kan derfor føre til en varig økonomisk krise, ble en hovedkonklusjon.

Dette får forfatterne til å vurdere flere scenarier for fremtiden, blant annet med mangel på råvarer og økning i forurensning, som på sikt vil føre til vekstnedgang. Den tekniske utviklingen vil bare utsette en grunnleggende kollaps innenfor økosystemene. Mange av scenariene boka fra 1972 presenterer ender i økonomisk sammenbrudd. Scenariene uten kollaps er de som forlater jakten på ubegrenset eksponentiell vekst .

Budskapet er derfor enkelt og radikalt: Det er bare ved å stagge veksten at vi kan redde verdenssystemet fra en mulig kollaps. Vi må stabilisere den økonomiske aktiviteten og befolkningsveksten. Jo lenger vi venter, jo vanskeligere blir det å gjennomføre.

Noe av det mest kontroversielle var at forfatterne så for seg en befolkningspolitikk som begrenser familiestørrelsen til to barn per par. Mer tradisjonelt var forslaget om økt skatt på miljøfiendtlig industri, og flere ressurser til landbruk og bekjempelse av forurensning. En mer aktiv fordelingspolitikk må til for at denne nye økonomien skal kunne aksepteres, var også en viktig konklusjon.

Boka argumenterer for at om vi forfølger et business as usual-scenario, så vil velstanden stige i et par generasjoner, dvs. frem mot år 2030. Men da inntreffer et plutselig vendepunkt. Forbruk og levealder faller år etter år. Årsaken er mangel på energiressurser. Dette føles ganske aktuelt sommeren 2022.

Likevel, som Randers flere ganger har påpekt i intervjuer med norske medier i ettertid: Bokens hovedbudskap er optimistisk. Det er mulig å skape en god global framtid, bare vi starter i tide. Men om en ikke innser at det er grenser for vekst, vil problemene bare øke på.

Da forfatterne publiserte The 30 Year Update i 2004, med nye tall inn i datamodellene, var derfor konklusjonen gitt på forhånd: Det er nå vanskeligere å få til et bærekraftig verdenssamfunn enn det var i 1972. I 1972 hadde man fortsatt en del å gå på.

Samfunnsøkonomene fikk noe i halsen

Også norske akademikere, som samfunnsøkonom fra Statistisk Sentralbyrå, Bjarte Holtsmark, har avlevert kraftig kritikk av Limits to growth. Holtsmark er kritisk til metode og konklusjoner, både i den opprinnelige studien og i oppfølgeren. I et innlegg i Aftenposten i 2004 skrev han:

«Det er imidlertid liten grunn til å ta disse skremmende scenariene på alvor. For at scenarier skal kunne tas alvorlig, og presenteres som forskning, må de ha utgangspunkt i en modell der de relevante sammenhengene i økonomien er modeller på en realistisk måte. Det er ikke tilfelle med modellen som er benyttet i boken «Grenser for vekst». Først og fremst modelleres sammenhengene mellom bruk av innsatsfaktorer og produksjon på en måte som gjør at man for eksempel er langt mer avhengig av tradisjonelle fossile energiressurser enn man i virkeligheten er. I det hele tatt er modelleringen av en hel rekke sentrale sammenhenger i verdensøkonomien basert på gjetninger i stedet for empirisk kunnskap.»[2]

Den norske deltageren i den opprinnelige boka har holdt et imponerende tempo i årene som har gått siden 1972, både som akademiker og forfatter. Og boka Randers ga ut i 2012, er mye mer lesbar og interessant enn den fra 1972. Den heter 2052 – A Global Forecast for the Next Forty Years. Dette er Randers ’oppsummering av sine 40 år som akademiker, aktivist, og næringslivsmann. Boka spår at menneskeheten ikke vil møte klimautfordringen med tilstrekkelig styrke. Ikke overraskende slo den ikke an i de mest liberale markedsøkonomiene. Men den ble en bestselger i Kina, Japan og Tyskland, og er oversatt til 13 språk. Den førte også til at Randers ble dratt inn i arbeidet med den langsiktige økonomiske planleggingen i Kina.

Samfunnsøkonomiens apostler liker ikke for mye politisk «håndspåleggelse». Markedet har rett, på sikt, er mantraet. Men da er det viktig å huske at av de 12 ulike scenariene Limits to growth beskrev, var faktisk 6 positive.

Fortsatt behov for profeter

Kanskje Randers selv fyrer oppunder en oppfattelse om at han, og ergo også Limits to Growth er så kontroversiell, når han gang på gang i den offentlige debatten fyrer løs med påstander som han vet vil siteres, for på den måten å få sikret seg at han kommer på med sitt budskap? Han er kontroversiell så det holder når han stadig vekk ber oss se til Kina og deres miljøpolitikk. Der får de til saker og ting! Om demokratiet har det i seg å til å skaffe oss en klimapolitikk som holder, er han nemlig usikker på. Men trenger han av den grunn å trykke diktaturstaten Kina til sitt bryst?

Jeg kontakter Randers og spør ham hva det var som gledet ham mest med mottagelsen den gangen, for 50 år siden.

– At vi ikke endte på en støvet bokhylle – takket være samfunnsøkonomenes umiddelbare og ekstreme angrep.

Og hva overrasket deg mest, lurer jeg på.

– At vi ikke klarte å få folk til å forstå at det er det fysiske fotavtrykket som må begrenses. Verdiskapningen målt i kroner per år (dvs BNP) kan vokse i det uendelige så lenge fotavtrykket er konstant og under klodens tålegrense.

Professor emeritus Randers oppfattes fortsatt av de fleste som en pessimist. Men vi trenger å bli minnet på at hensikten med et samfunn er at vi skal øke den totale livstilfredsheten, og ikke bare at hver enkelt av oss skal bidra til bruttonasjonalproduktet.

Og etter en voldsom tørkesommer i Europa, med mange skogbranner, og flomkatastrofer i Asia og Afrika, flyktninger som mister livet på veg over Middelhavet og ressursknapphet i mange land, kan vi spørre oss: Er det ikke nettopp en slik utviklingsbane Limits to Growth, med etterfølgende publikasjoner, har advart om siden 1972? Det er ikke lenge igjen til 2030.

[1] Sitert fra Loïc Azoulai, The Madness of Europe, Being Attached to It, Cambridge University Press, 2020.

[2] Bjarte Holtsmark, Aftenposten 06.09.2004, «Grenser for vekst» – intet troverdig dommedagsvarsel.