«Rom for optimisme i pessimismens tid?» Temasamtalen mellom Cicero-direktør Kristin Halvorsen og Aftenposten-redaktør Kjetil Alstadheim var et av trekkplastrene første dag av «Varmere – våtere – villere»-festivalen i Bergen. Men stjerna var hun som ledet møtet og samtalen, NU-leder Gina Gylver. En sekser til henne!
Ambisiøs klimafestival
Festivalen i Bergen ble arrangert for første gang i fjor, og er initiert av Jens Ulltveit-Moe, miljøbevisst industrileder og investor med vilje til å ta risiko og tenke annerledes. Programmet går over tre hele dager, med en mengde sesjoner, og er i det hele tatt svært ambisiøst. Selv sier de: «Vår ambisjon er å bli den viktigste møteplassen og arenaen for klimaspørsmålet i Norge som er tilgjengelig for allmenheten.» Media, forskere, politikere, organisasjoner og næringsliv er med, og festivalen ble åpnet av ingen ringere enn H.K.H. Kronprins Haakon.
Aktivister trengs
Møtet med Halvorsen og Alstadheim trakk fullt hus, og med en aktivist som samtale-leder ble det fort enighet om at grasrotaktivisme er nødvendig, – og at det også kan være effektivt, i en situasjon der den eksisterende klimapolitikken ligger langt etter skjema og politikerne drar beina etter seg. Kristin Halvorsen viste til de mange progressive folkebevegelser vi har bak oss, og som har ført fram og er blitt main stream – og håpet at vi også når det gjelder klimakampen nå nærmer oss det hun kalte et politisk vippepunkt.
Kjetil Alstadheim på sin side gjorde det klart at han ingen tro har på at Norge vil klare å kutte 55 % innen 2030 – uten utstrakt samarbeid og kvotehandel med EU. Det betyr likevel ikke at Norge og verden står i stampe, selv om det beviselig går for sakte. 1,5-gradersmålet er kanskje uoppnåelig. Men vi må huske at 1,7 grader er bedre enn 2. Og 2,5 som verden styrer mot nå, er tross alt bedre enn de 3,5 som vi styrte mot for noen år siden …
Kvote meg her og der …
Det vakte likevel jubel i salen – der 90 % var unge engasjerte mennesker – da Gina Gylver erklærte full stopp for kvote-diskusjonen. Det hun ville snakke om var de voksne som i tiår har skjøvet problemene foran seg og aldri har vist mot til handling – samtidig som de gir uttrykk for at de setter sin lit til neste generasjon og dens evne og vilje til å ordne opp. «Det er ikke tillit til oss unge, det er en enorm ansvarsfraskrivelse!»
Måten den 22 år gamle aktivisten satte tingene på plass og myndig styrte den alvorlige samtalen, var det som gjør at i alle fall denne reporteren forlot møtet med større optimisme – og en slags stolthet! – enn da jeg kom. Klimapolitikk dreier seg ikke om teknikaliteter, men om å forstå at med makt følger et stort ansvar – også til å være på vakt mot tendensen til å bedra oss selv. I 2050 må vi nærme oss nullutslipp. Da finnes det ingen kvoter igjen å kjøpe for oljerike Norge.
Gina Gylver oppsummerte friskt samtalen om «Rom for optimisme i pessimismens tid?» med å avvise hele problemstillinga som i bunn og grunn irrelevant. – Hva betyr det? Det er ikke et valg å gi opp, uansett!