Sør-Europa opplevde i fjor sin verste tørke på 70 år. Men det blir nok ikke 70 år til neste gang, sa klimaforsker Tore Furevik da vi intervjuet ham i juli 2022. Og allerede i april dette året ble det målt opp mot 40 °C i Spania, det høyeste noensinne i Europa så tidlig. Det er skikkelig skummelt, og uten klimaendringene ville det vært umulig, sier han nå.

2023 kan bli ekstremt 

Det har vært satt nye rekorder over store deler av Asia, og vi kjenner alle til hvordan varme og tørke i Nord-Amerika har ført til enorme branner i Canada som har røyklagt store deler av østkysten, inkludert New York. Det som gjør årets situasjon spesiell, forklarer Furevik, er at vi i øyeblikket har rekordhøye globale temperaturer, – samtidig som det er i ferd med å bygge seg opp en kraftig El Niño-situasjon i Stillehavet som vil gi ytterliggere oppvarming.
– Mens de naturlige variasjonene har bidratt til å dempe den globale oppvarmingen de siste tre årene (La Niña-situasjon), vil vi utover sommeren, høsten og vinteren få i pose og sekk, for å si det sånn – en varm El Niño på toppen av menneskeskapt oppvarming. Det som er temmelig sikkert, er at vi vil se gjennomsnittstemperaturer langt over det som tidligere er opplevd.

Tore Furevik er klar på hva som er den eneste måten å endre den alvorlige utviklingen: Vi må få utslippene av klimagasser ned mot null så snart som mulig. En halv prosent reduksjon i norske utslipp siste år er selvsagt altfor lite! Han vil likevel ikke være med å spre pessimisme. – Det finnes også oppløftende trender. Det er gledelig å se at utbyggingen av fornybar energi fortsetter med uforminsket styrke, og at det i Europa i fjor for første gang ble produsert mer elektrisitet fra fornybare kilder enn fra fossile. Sammen med fornybarsatsingene i andre store økonomier som USA og Kina, er det grunn til en viss optimisme fremover, tross alt.

– fra intervju juli 2022

Vær, klima – og moral

Temperaturer på over 40 grader kan være dødelig og føre til masseevakueringer, har Furevik sagt til avisene. Men i kommentarfeltene har folk det travelt med å bortforklare tingene som helt normale: «Jeg var i Malaga i 1988, da holdt vi på å smelte bort!».
– Derfor Tore, enda en gang, – forklar oss hva som er forskjellen på vær og klima – og hva er sammenhengen?
– Vi har alltid hatt værhendelser der det er unormalt varmt eller unormalt kaldt. Klimaendringer betyr at gjennomsnittsværet endrer seg over tid. Når global temperatur øker, vil unormalt varmt vær bli enda varmere enn før. I tillegg endrer nedbøren seg, slik at varme og tørre strøk blir enda varmere og tørrere enn de har vært, med stadig større helsefare for menneskene som bor der, problemer for landbruket, osv. Det vi opplever nå, er nøyaktig det klimamodellene har fortalt oss kom til å skje. Det kan gå så langt at Sahara brer seg nord for Middelhavet. Vi ser også at varme og mindre nedbør fører til tørke i andre områder på kloden som deler av USA og Australia. – Er det forklaring god nok, synes du?
– For de fleste av oss, så. Men som du vet, fikk vi en studie nylig som viser at nordmenn faktisk er de mest klimaskeptiske i hele Europa.
– Ja, og det tror jeg enkelt kan forklares med at vi er et rikt, oljeavhengig land med et ekstremt høyt materielt forbruk. Det preger vår mentalitet. Dessuten blir vi selv i liten grad rammet, i hvert fall i første omgang. Notre Dame-universitetet har en egen index over lands sårbarhet for klimaendringer, – der er Norge rangert som nummer én og minst utsatt i hele verden!
– Vår moralske byrde er derimot stor, mener Furevik. – Da tenker jeg på at de store utslippene våre rammer verdens fattige aller hardest. Og på generasjonsansvaret, selvfølgelig, slik dere i Besteforeldrenes klimaaksjon minner oss på. Det må være grenser for hvor stor risiko én generasjon har lov å utsette de neste generasjoner for. Etter mitt syn er den grensa for lengst overskredet. Vi har kjent til problemene i over 30 år nå, men står nesten på stedet hvil når det gjelder effektive mottiltak.

Kunnskap og handling

26 klimatoppmøter og stabler med vitenskapelige rapporter til tross: CO₂-mengden i atmosfæren og global gjennomsnittstemperatur øker – i økende tempo. Det betyr også at gapet mellom kunnskap og handling øker og ikke minker. Hvordan opplever Tore Furevik dette, som klimaforsker?
– Jeg vet jo hvor alvorlig det er, og det er klart det går inn på meg når jeg ser at livsviktig kunnskap ikke blir fulgt opp. Du kan si at det gjøres en del bra i Norge, med miljø- og klimakrav på mange områder. Det er heller ingen grunn til å tvile på våre politikeres gode hensikter. Men politikk må vurderes ut fra hva som faktisk blir oppnådd. Det hjelper fint lite å ha ambisiøse mål for 2030 – så lenge det ikke blir gjort noe som monner i 2022 og 2023. I fjor gikk utslippene ned med 0,3 prosent, som jo er veldig langt fra det som må til skal våre klimamål nås.
– For å spørre rett ut – tror du regjeringens mål om 55 % utslippskutt i 2030 vil bli nådd?
– Jeg ser veldig lite som tyder på det. Derimot ser jeg investeringsbeslutninger som låser oss fast i et velkjent mønster for oljenasjonen – i mange tiår framover. På kort sikt og akkurat nå trenger Europa all gassen vi kan produsere, det er greit nok. Men vi må ha flere tanker i hodet, og ikke bruke Ukraina-krigen som argument for ny langsiktig letevirksomhet i Barentshavet. Det er opplagt i strid med det vi vet må til for en grønn kursendring – som haster, og som vi ikke kan fortsette å skyve foran oss.

Energisparing og ny produksjon

Tore Furevik mener det finnes en rekke tiltak som peker seg ut for politikere som vil utrette noe her og nå og komme i gang med jobben: storsatsing på energiøkonomisering, plan for oppgradering av eldre vannkraftverk, rulle ut solceller på alle tak. – Dessuten trenger vi et skikkelig krafttak for å få flere til å reise kollektivt. I Sør-Tyskland der jeg er nå, koster en månedsbillett 9 Euro, under 100 kroner, som gjelder for all regional transport, det være seg tog og buss og trikk og undergrunnsbaner. Her bør Norge følge etter, – og hvorfor ikke gå enda lenger og forsøke gratis kollektivtransport i en periode og se hva effekten vil bli?
– Samtidig, og uansett hvor mye vi omprioriterer og sparer på det vi har, vi kommer ikke i mål uten et tillegg av ny energiproduksjon. Det må skje uten store skader på natur, noe som trolig utelukker videre satsing på landvind slik vi har gjort til nå. Det må i så fall være nær veier, industriområder og allerede eksisterende infrastruktur. Havvind er et mer fornuftig alternativ. Jeg sier ikke at det er problemfritt, det heller. Men det vil være mindre konfliktfylt, du trenger ikke bygge veier til sjøs, det er bedre vindforhold og turbinene kan bygges større og mer effektive. I tillegg vil det være restriksjoner på fiskeriene som også kan ha positive effekter for fisken. Når det gjelder forurensingsfare fra girolje og slitasje på vingene med utslipp av mikroplast, er dette noe som må tas på alvor. Det gjelder å stille de strengeste miljøkrav, slik Norge har vært god på når det gjelder offshore virksomhet.
– Men vi er sene i avtrekkeren! Norge med våre vindressurser og maritime fagmiljøer kunne hatt tusenvis av arbeidsplasser knyttet til slik ny industriell satsing. Et land som Kina bygde ut 19 gigawatt havvind bare i fjor, det tilsvarer mer enn 200 anlegg på størrelse med Hywind Tampen som vi nå er i ferd med å bygge ut.

Flere kriser å løse …

Under samtalen med Tore Furevik slår det meg at han og andre klimaforskere i dag virker mer opptatt av natur og naturens betydning enn tidligere. Som mennesker står vi midt oppe i to og kanskje tre store kriser, sier han, – som må handteres slik at de ikke forsterker hverandre: Vi har en klimakrise, men også en global naturkrise – og en energikrise som kan bli langvarig. Vi kan ikke løse klimakrisa ved store inngrep som svekker naturens unike evne til å lagre karbon.
– Så dette blir ikke lett på noen måte. Det finnes ingen kvikk-fiks for overgang til et lavutslippssamfunn. Vi trenger realistiske, tydelige og ærlige politiske ledere, som har god kriseforståelse, og som greier å trekke hele samfunnet med seg i en felles dugnad. Det er mulig, men nok mer krevende enn mange har tenkt. Elbil til alle er ikke løsningen på klimakrisa, for å si det slik, avslutter Tore Furevik. – Det skal mer til. Langt mer!