Hva mener BKA om CCS – dvs. prosjekter for karbonfangst og -lagring? – Er det en viktig del av klimaløsninga, som vi bør kreve at det satses mer på? Eller kan det være en teknologisk blindvei, der det er grunn til skepsis? Generalsekretæren fikk spørsmålene i fanget da han skulle ta stilling til et felles brev fra miljøorganisasjonene.
Drømmen om CCS
Brev-initiativet kom fra miljøstiftelsen Zero, og har utløst en ivrig meningsutveksling i BKA, forteller Andrew Kroglund. – Det er ikke å vente at folk skal være helt enige om slike spørsmål som dette. Det som forener våre medlemmer, er kravet om at utslipp må kraftig ned, ikke måten det skjer på. Samtidig vet vi jo at «drømmen om CCS» i Norge har fungert som et påskudd for å fortsette jakten på mer olje og gass. At CO2 skal fanges og lagres i berggrunnen, uten å bidra til global oppvarming, dette var Stoltenbergs månelandingsprosjekt. I virkeligheten er det mye av det samme det dreier seg om når Støre snakker om ar «oljen skal utvikles, ikke avvikles».
– Det er krevende spørsmål, dette, men vi er altså midt i tjukkeste olje-Norge, som ikke vil bøye seg for noen krav om å fase ut virksomheten, men heller satse på at vi skal finne teknologiske løsninger og fikse tingene en gang i framtida. En løsning som nå er vinden, er såkalt blått hydrogen – der karbonet blir fjerna fra naturgassen og det som eksporteres er hydrogen som ikke slipper ut klimaskadelige gasser ved forbrenning. Men foreløpig er dette bare på tegnebrettet, og allerede ganske omstridt.
Motforestillinger og prinsipper
Et anlegg som trekkes fram, fordi det er i ferd med å bli realisert, er Langskip-prosjektet som skal ta imot CO2 fra bl.a. sementproduksjon og pumpe det ned under havbunnen sør for Troll-feltet i Nordsjøen. – Det er et ambisiøst og kanskje også veldig viktig prosjekt, sier Andrew Kroglund. – Motforestillingene kommer når utslipp fra forbrenning av olje og gass skal handteres på samme vis. Ikke fordi det er teknisk umulig, men fordi det vil kreve en enorm infrastruktur og bli så kostbart at det også av den grunn er ugjennomførbart. Trolig snakker vi om bare noen prosent reduksjon av totale klimagassutslipp. Alt tyder på at vi kommer lenger ved å ta vare på og utvikle naturen som karbonlager. Dessuten vil fornybar energi bli både billigere og enklere å satse på.
Sammen med blant andre professor emeritus Hans Martin Seip og tidligere miljøforsker Harold Leffertstra har Andrew Kroglund utarbeidet et notat om karbonfangst og -lagring. – Det er ikke noe fasitsvar med to streker under. Men vi prøver å orientere oss, og er framfor alt opptatt av å meisle ut noen prinsipper som BKA kan kjøre fram i debatten. Så langt har vi formulert dette i fire punkt:
1) CCS i skog, myr og vegetasjon er viktigere enn industriell CCS. Mer natur må vernes og restaureres.
2) CCS bør ikke brukes for å forlenge fossil-alderen og som påskudd til å fortsette jakten på nye olje- og gassreserver.
3) CCS bør satses på for å ta hånd om CO2 fra sementindustri o.a. der det ikke finnes gode alternativer.
4) Det er ikke etisk forsvarlig å legge til grunn at vi i framtida skal fjerne store volum av CO₂ fra atmosfæren, ved hjelp av eksperimentelle og ukjente teknologier.
Regjeringen og olje- og gassindustrien (norsk og global) satser på fortsatt leting, produksjon og eksport av olje og gass. Og hevder at dette kan forenes med 1,5 graders målet gjennom «lavkarbonløsninger». Det betyr CCS. I hele verdikjeden fra utvinning til bruk, til strøm, blått hydrogen m.fl.
På Melkøya LNG anlegget velger imidlertid Equinor (fornybar) strøm fra land fremfor å utstyre det eksisterende gasskraftanlegget med CCS. Av kostnadsmessige grunner – det er dobbelt så dyrt ifølge Equinor. Hvordan skal da i mottakerlandene (norsk) gass kunne brukes med CCS? Når den blir for dyr på Melkøya der gassen og infrastrukturen for transport og lagring av CO2 allerede finnes. Hvis ikke på Melkøya, hvor da? Og når?
Hvis mottakerlandene gjør samme valg som Equinor – fornybar strøm – blir det ikke behov for den norske gassen om noen år. Og ikke for LNG-anlegget.