Liv og lære

«Gjør som jeg sier og ikke som jeg gjør» – eller hvordan var det …? Spørsmål om liv og lære er tilbakevendende for den miljøengasjerte. Kan vi ta flyet? Må vi velge lavutslippsalternativer? Og hvis alternativ ikke finnes? I Vårt Land har det gått en diskusjon der Erik Bøhler, lege og misjonær og BKA-medlem, har markert seg med klare standpunkt.

Misjon og klima

I innlegget «Flyreiser til lekeland» (Vårt Land 13. sept.) skriver Erik Bøhler blant annet:

(Dette) angår direkte det jeg har brukt livet til. Det har betydd mange, lange flyreiser med tilhørende CO₂-utslipp (…) Hvis vi skal være troverdige utsendinger for en Gud som er verdens skaper, kan vi ikke oppføre oss på en måte som truer Hans skaperverk (…) Men denne debatten er igjen bare en liten del av et stort kompleks som har mye mer omfattende effekt på klimaet på kloden: nordmenns (samlede) reisevirksomhet (…) Besteforeldrenes klimaaksjon og et fargerikt spekter av andre organisasjoner er tegn på at engasjementet lever og blomstrer videre hos oss besteforeldre, som håper at våre barnebarn skal få leve sine liv på en klode med bærekraftig klima og naturmangfold, slik vi selv har fått.

Vi tok kontakt med Erik og ba ham utdype sine synspunkter. ikke minst når det gjelder det sentrale krav om samsvar mellom liv og lære. – Hvor langt kan vi gå i å kreve slikt samsvar, av oss selv og av andre? – Og når slår det over i umenneskelig strenghet?
– Ja, jeg tror det må være samsvar mellom liv og lære for at en skal få til effektiv kommunikasjon. Det er avgjørende at det vi sier avspeiles i det vi gjør. Et godt, gammelt ord sier: «Jeg hører ikke hva du sier, for gjerningene dine roper så høyt.» Manglende samsvar vil hindre budskapet i å nå fram og bli forstått som relevant. Spesielt gjelder dette når budskapet vi kommer med er ment å ha konsekvenser for hvordan andre mennesker lever sine liv. Da vil de se på våre liv, for å finne ut om vi «virkelig mener det vi sier». Det gjelder enten budskapet vi kommer med er om tro på en Gud som har skapt verden og elsker den, eller om hvordan vi skal leve for å unngå livs- og naturødeleggende klimaendringer.
– Men jeg vil gjerne legge til at ingen kan forvente verken av seg selv eller andre at vi skal leve perfekte liv. Hvis vi f.eks. skulle vente med å starte kampen mot de store klimaødeleggelsene til vi selv levde perfekt i harmoni med naturen, ville vi aldri fått gjort noe. Vi er underveis, og det vil folk forstå.
– For ikke så veldig lenge siden var flyreiser ikke en tilgjengelig mulighet. Likevel reiste misjonærer jorda rundt. Hva tror du muligheten for å fly har gjort med vårt syn på det vi driver med – og med vår opplevelse av tid og tidsbruk?
– Siden utgangspunktet for spørsmålet er misjonsvirksomhet, vil jeg minne om at kirken har drevet misjon siden den ble til for 2 000 år siden. Kristne misjonærer nådde både til Spania i vest og til India i øst i løpet av den første generasjonen kirken var til. Både misjon, internasjonal handel og kulturutveksling pågikk i mange århundrer før brødrene Wright gjennomførte verdens første flyreise i 1903, og er ikke avhengige av fly.
– Og jeg tror du har rett i at det å fly gjør noe med vår opplevelse av tid, og også av sted. Når vi flyr, får vi på en måte «ikke tatt med oss sjela». Min kone og jeg har jo bodd i Asia i mange år, og som jeg nevnte i kronikken har vi mange ganger reist med fly til og fra Norge. Bare en gang tok vi tog, den trans-sibirske jernbanen. Det var en stor opplevelse på mange måter, ikke minst fordi det for første gang gikk opp for oss hvor stor den virkelige avstanden var, og alt som ligger mellom flyplassene vi pleide å lette og lande på. Nå fikk vi se hver meter som skilte Norge fra Bhutan. Det var en realitetsorientering jeg tror vi hadde godt av.
– Du skriver også om det du kaller «misjonsturisme», som du mener gir nytt og sterkt engasjement. Men var de som satt rundt om på bygdene og strikka selbuvotter for Afrikas barn mindre engasjerte? Er det ikke bare en moderne livsstil det dreier seg om, der reiseopplevelser blir sett på som en del av det gode liv?
– Jo, misjonsfolket, misjonens bakkemannskaper i Norge, har i langt over hundre år hatt et fantastisk engasjement for folks liv og levekår i andre deler av verden. Lenge var folk i Norge fattige selv. Informasjonen de fikk fra misjonslandene bygde på sitt beste opp en solidaritet og en innlevelse som jeg tror overgår mange nordmenns forhold til den fattige verden i dag. Så det kan åpenbart skje også uten at en selv har besøkt noe misjonsfelt.
– Når jeg likevel følte det nødvendig å holde fram at «misjonsturisme» kan skape verdifullt engasjement, så har det å gjøre med at verden har endret seg. Jeg tror livet i Norge nå er mer forskjellig fra livet i en nepali landsby, enn det var for hundre år siden. Og jeg har sett norske «misjonsvenner» på tur til Nepal knytte vennskap med mennesker de har møtt som lever under helt andre forhold enn dem selv, ekte vennskap som har vart over mange år og hatt varige følger for begge parter. Jeg vil ikke undervurdere verdien av det, i en verden med tilsynelatende uoverstigelige forskjeller. Ekte menneskemøter kan ha varig verdi, ikke minst når de skjer mellom mennesker som bor på hver sin side av fattigdoms-kløften. Så NEI, dette er ikke bare om moderne mennesker i vesten som lever det gode liv med lange, behagelige reiser.
– Flyreiser er ekstremt energikrevende og forurensende. Fordelen er at det går fort, og at vi kan komme langt på kort tid. Spørsmålet er derfor: Må vi ganske enkelt innstille oss på å reise saktere og sjeldnere? Og hva vil det ha å bety for folk som deg med ditt yrke og ditt reisebehov? Kan en slags «reisekvote»-ordning være en del av svaret?
– Svaret er: JA. Vi må innstille oss på å reise saktere og sjeldnere. Flyreiser, særlig de som er rene fornøyelsesreiser f.eks. «til Lekelandet Syden», må vi forsøke å utvikle oss bort fra. Jeg tror flyreiser i jobbsammenheng også må begrenses kraftig. Viktige virkemidler her vil være både en mentalitetsendring, videreutvikling av teknologi for digitale møter, betydelig økning av drivstoffprisene og gjerne en form for kvoteordning. Samtidig tror jeg det verken er mulig eller ønskelig å avskaffe flyreiser helt.
– Til slutt, Erik, – hvorfor er du med i Besteforeldrenes klimaaksjon? Hva er det viktigste med BKA, tenker du?
– Det er to hovedgrunner til at jeg er med i BKA: Den første er at jeg er farfar til sju barnebarn. Jeg ser at menneskeskapte endringer i klima og natur truer deres muligheter til å få gode og sunne liv. Jeg vil gjerne være med på å sikre deres rett til det, langt inn i framtiden. De skal kunne glede seg over liv i trygghet og over å være del av et sprudlende naturmangfold, lenge etter at jeg har gått bort.
– Den andre grunnen har med rettferdighet å gjøre. Dagens klimaendringer og naturødeleggelser rammer skjevt. Jeg har levd mesteparten av mitt voksne liv i den fattige delen av verden. Selv om mesteparten av klimaendringene skyldes utslipp fra rike land, er det hos de fattige klimaendringene rammer først og hardest. Himalayas isbreer tørker ut så befolkningens tilgang på vann endres. Det truer med å ødelegge liv og samfunn i store deler av Sør-Asia. Klimaeffektene rammer hardest hos dem som har minst skyld i dem. BKA er et naturlig sted for en farfar til å engasjere seg i slike saker.

Klimaendringer driver mennesker på flukt. Her pga tørke i Somalia. Foto: Håvard Bjelland / Kirkens Nødhjelp