De rekordhøye olje- og gassprisene fyller pengebingene til Norge og andre oljestater – og fører til sterkt økende fattigdom og gjeld hos land i Sør. Det kan vi ikke akseptere, hvis vi er opptatt av en bærekraftig utvikling, mener Kristen Fløgstad. Han har i mange år jobbet for Kirkens Nødhjelp med utviklingsprosjekter i Tanzania og Sør-Sudan.
FAKTA: Tall fra IEA (Det internasjonale energibyrået) viser at de globale olje- og gasselskapene omsatte for 4.000 milliarder dollar i 2022.
Norge – en typisk olje- og gassnasjon
Av Kristen Fløgstad, medlem Besteforeldrenes klimaaksjon
Storbritannias tidligere statsminister og mangeårige finansminister Gordon Brown har sett nærmere på bakgrunnstallene. Konklusjonen er at det i fjor skjedde en enorm omfordeling av rikdom fra verdens fattige til de rikeste oljestatene. Han nevner spesielt at Golf-statene sammen med Norge hadde nesten 1000 milliarder dollar i overskudd på salget av fossil energi i 2022, – og kaller det en skandale at ikke deler av dette beløpet er blitt tilbakeført til de fattige.
Tydelig tale fra Gordon Brown mao., og jeg synes at Norge er kommet i et dårlig selskap. Her er det naturlig å legge til at Jens Stoltenberg sammen med Etiopias statsminister Meles Zenawi ble bedt om å legge fram en plan etter klimakonferansen i København i 2009. Målet var at de rike land hvert år fra 2020 skulle bevilge 100 milliarder dollar ekstra til klimatilpasning i fattige land. Som så mange andre ganger på klimaområdet er dette løftet ikke blitt fulgt opp i praktisk politikk.
På det store FN-møtet i New York 20. september i år hadde Norge planlagt å lansere en ny garantiordning som skulle oppmuntre privat sektor til økte investeringer på fornybar energi i u-land. 375 millioner kroner skal tas over bistandsbudsjettet både i 2024 og 2025 for å kompensere for eventuelle økonomiske tap. Dette er svært beskjedne beløp i forhold til de ufattelige ekstrainntektene Norge har hatt på gasseksporten de siste åra. Det endte med et nederlag for Støre da Norge ikke var blant landa som fikk taletid på FN-talerstolen denne dagen.
Norges moderate satsing på fornybar energi de seinere år, imponerer heller ikke. Statoil skiftet i 2018 selskapsnavn til Equinor for å forsterke en overgang til kraftigere satsing på fornybar energi. Equinor er foreløpig mye et symbolsk navn, for fortsatt investerer selskapet mest innen olje- og gassvirksomhet. To store utenlandsinvesteringer som har fått omtale de siste ukene, illustrerer også dette.
I Storbritannia har statsminister Rishi Sunak møtt stor motstand fra klima- og miljøvernorganisasjoner etter at han kom med et kontroversielt vedtak om å bygge ut olje- og gassfeltet Rosebank. Equinor eier 80 % av rettighetene i feltet. Full utbygging av Rosebank-feltet vil føre til et økt utslipp på 200 millioner tonn CO2, men Sunak påstår likevel at disse utbyggingsplanene ikke vil gjøre det vanskeligere å nå Storbritannias klimamål. Opposisjonsleder Keith Starmer har kritisert planene, men Labour vil sannsynligvis ikke endre dette vedtaket dersom partiet overtar regjeringsansvaret etter parlamentsvalget neste år.
Det andre eksemplet på et nytt Equinor-fossilprosjekt henter jeg fra en artikkel i nettavisa Panorama (tidligere Bistandsaktuelt) som fortalte at regjeringa i Tanzania i mai inngikk en intensjonsavtale med Equinor og Shell om gassutvinning til havs og bygging av et prosessanlegg for LNG (flytende naturgass) på land. Dersom partene underskriver en endelig avtale om utbygging i 2025, vil produksjonsstart kunne skje rundt i 2030. Dette vil i tilfelle bli den største industrietableringa et norsk selskap noen gang har gjort i Afrika. De totale investeringene for hele produksjonsperioden er beregnet til å utgjøre svimlende 42 milliarder dollar (ca. 457 milliarder kr). Dette beløpet er over 1000 ganger så stort som det Norge gir i årlig bistand til Tanzania.
Tanzanias første kvinnelige president Samia Suluhu Hassan har vært en pådriver for gassprosjektet. Hun er ikke like skeptisk til utenlandske investeringer som forgjengeren John Magufuli var. Noe av naturgassen skal brukes innenlands, men de store energimengdene skal fraktes med skip til markeder i Asia.
Tanzania vil kunne gjøre seg uavhengig av utenlandsk bistand dersom landet klarer å forvalte framtidige gassinntekter på en god måte. I en annen artikkel i Panorama står det at Equinor i fjor betalte i alt over 32 milliarder kr i skatt til fire afrikanske land: Algerie, Angola, Libya og Nigeria. Dette er enorme beløp, og disse pengene kommer i varierende grad fram til den vanlige innbygger.
Det er positivt at Equinor betaler betydelig skatt i land der de opererer, men det er ikke like positivt er at Equinor fortsatt satser så mye fossilt. Prognosene sier at Tanzania er av de landa i verden som vil ha størst folkeøkning fram mot 2050, samtidig som den største delen av landets befolkning mangler tilgang til elektrisk kraft. Tanzania trenger mer energi, men Equinors gassutbygging kan være med på å forlenge fossilperioden i et land der forholdene ligger godt til rette for investeringer i sol og vind. Økte investeringer i fornybarsektoren er viktig for å redusere avhengigheten av fossil energi i et utviklingsland som til nå har hatt beskjedne CO2-utslipp.
(Tidligere trykt som kronikk i Fædrelandsvennen)
