Og COP28 kommer ikke til å endre bildet, sier Svein Tveitdal. En ny rapport fra FNs miljøprogram viser at de 20 største utslippslandene vil produsere mer enn dobbelt så mye fossilt brensel i 2030 enn det som er forenlig med å begrense oppvarmingen til 1,5 grader. Og skremmende to tredjedeler mer enn det som skal til for å stanse på 2 grader.
Svein Tveitdal er tidligere direktør ved FNs miljøprogram UNEP, med ansvar for sekretariatet til FNs klimapanel. Under COP28 vil han være akkreditert utsending for BKA og Forum for utvikling og miljø, slik han også har vært ved tidligere toppmøter. Han vil skrive møterapporter og refleksjoner for nettsida.
Petrostatenes planer
Rapporten, utført av Stockholm Environment Institute (SEI), Climate Analytics, E3G, International Institute for Sustainable Development (IISD) og FNs miljøprogram (UNEP) analyserer 20 stater som står for over 80 % av CO2-utslippene.
Etter Saudi-Arabia planlegger USA, Brasil og Canada å øke oljeproduksjonen mest. COP28-verten UAE er nummer syv på listen. Qatar planlegger å øke gassproduksjonen mest, fulgt av Russland og Nigeria. Indias utvidelsesplaner for kullproduksjon er enorme; tre ganger høyere enn Russland på andreplass og Indonesia på tredje. Norge er et av fire land på listen som ikke planlegger å øke produksjonen fram til 2030. De tre andre er Kina, Storbritannia og Tyskland.
Summen av disse planene er at utslippene i 2030 vil være 110 % høyere enn det som er nødvendig for å stoppe den globale oppvarmingen på 1,5 grader, og 69 % over det som trenges for å stanse på to.
Rapporten beskriver den grunnleggende konflikten som driver klimakrisen: Forbrenning av fossilt brensel må raskt kuttes ned til null, samtidig som petrostater og selskaper planlegger å tjene billioner av dollar ved å øke produksjonen.
Fossilindustriens klimastrategi
Hovedstrategien til fossilindustrien kan kort beskrives som følger.
- offisiell støtte til Parisavtalen og begrensing av global oppvarming til 1,5 °C (de vet den ikke vil bli overholdt)
- sier etterspørselen må reduseres – og skyver dermed ansvaret over på forbrukerne
- sterke motstandere av å begrense produksjonen – i hvert fall ikke i min bakgård
- retorikk om CCS, blått hydrogen og fornybar energiproduksjon for å kunne fortsette som før
- enorm lobbyvirksomhet for «business as usual»
- opprettholde subsidiering av olje- og gassindustrien (7 billioner $ eller 5 oljefond i 2023 ifølge Det internasjonale pengefondet, IMF)
Fossilindustrien er mye flinkere til å fange politikere enn CO2.
Ikke i min bakgård
Petrostatenes regjeringer følger fossilindustrien, og har enn velutviklet retorikk som begrunner hvorfor akkurat de skal fortsette og kunne øke sin produksjon. Rike land gjør som Norge og UAE, slik jeg beskrev i et innlegg for BKA om COP28 og oljemakt: «Vår produksjon har lavere utslipp enn andre produsenter. Vi planlegger videre massive investeringer i fornybar energi, i blått hydrogen og karbonfangst og -lagring (CCS). Derfor bør vi være det foretrukne alternativet så lenge vi fortsatt trenger olje og gass.»
Utviklingslandene sier det er vår tur til å bruke resten av karbonbudsjettet, og Russland mener Vesten er skurkene.
Hva kan vi vente oss på COP28?
Til tross for å være hovedårsaken til klimakrisen, har fossilt brensel, på grunn av veto fra petrostatene stort sett vært fraværende i de internasjonale klimaforhandlingene. Det vil være naivt å tro at disse statene kommer til å endre planer som et resultat av COP28.
Vi vil høre at de fleste statslederne støtter Parisavtalen, selv om de vet at den ikke er oppnåelig. Om noen er i tvil, se på figuren under fra Glenn Peters, forsker ved CICERO. Det mest skremmende er at kurven for å stanse oppvarmingen på to grader er nesten like bratt, og at planene til de 20 største utslippslandene gir større og ikke mindre utslipp i 2030 enn nå.
Et flertall av landene i Dubai vil støtte en styrt og rettferdig utfasing av kull, olje og gass. Men petrosatene vil argumentere for at det er etterspørselen som må begrenses, ikke produksjonen, og sette inn retorikken som beskrevet over.
Norge kan bidra til å snu trenden
Så lenge olje-, gass- og kull-landene opprettholder produksjonsplanene sine går verden fra klimakrise til klimakatastrofe. Men hvis bare en av de 20 snur, vil det sette press på de andre. Norge kan følge FNs råd om å stanse ny leting og lage en utfasingsplan. Samtidig kan vi øke produksjonen av fornybar energi som verden sårt trenger. Noe som vil gi oss nye grønne arbeidsplasser og være økonomisk bærekraftig på sikt. Hvis Arbeiderpartiet eller Høyre snur, vil det være flertall på Stortinget. Håpet ligger i at dette skjer raskt, for eksempel til COP30 om to år som skal holdes i Brasil, der president Lula ønsker en historisk COP som gir reelt framtidshåp.
Arbeidet med å få Stortinget til å gå inn for styrt utfasing av olje- og gassproduksjon er det aller viktigste for klimakampen i Norge, for landets og klodens framtid.
Når fossillandene sier at etterspørselen må ned og samtidig planlegger meget store produksjonsøkninger benekter de at de er noen sammenheng mellom disse to.
Imidlertid er det et sterkt signal: til bilindustrien å fortsette produksjon av fossile biler, til skipsindustrien, til produsenter av utstyr til kraftanlegg og prosessindustri til å investere mer i fossil og mindre i fornybar teknologi, til fattige land å velge fossilt og ikke fornybart ved oppbygging av sin infrastruktur for energi og transport. Og til utdanningsinstitusjoner til å fortsette å utdanne fagfolk til fossile yrker fra fossilbil mekanikere og oljearbeidere til oljeingeniører og oljegeologer. Og slik kunne en fortsette å ramse opp. Med ringvirkninger. Det blir det ikke akkurat nedgang i etterspørsel av.
Tenk om de hadde gått i motsatt retning så hadde en fått en tilsvarende spiral for fornybar/energieffektivisering. For en forskjell det ville blitt.
Som Svein Tveitdal sier; Norge kunne bli et av de landene som begynner å fase ut fossil produksjon og forbruk og fase inn fornybart. Hjemme og borte. Vise at vi mener alvor når vi snakker om 1,5 grader. Og kunne være med på å få snøballen til å rulle, fra svart til grønt. Allerede om to uker på COP28
Bare for å understreke det Harold sier: I dag er det gått ut nyheter om at Emiratene og et annet arabisk flyselskap bestiller hver av dem et tresifret antall langdistanse passasjerfly fra flyprodusenten Boeing. De er ikke akkurat batteridrevne. Og de vil være i drift lenge etter 2050. Fossilindustrien kan satse ubekymra videre på forbrukerne uten å ta ansvar for utfasing av produksjonen. Bør de virkelig få lov til det når vi vet hvor farlig drivhusgassene er?
Finn Bjørnar stiller et betimelig spørsmål; Bør de få lov?
Svaret er selvfølgelig nei, men HVEM er sterk nok til å forby og følge opp? Olje/gass industrien er den mest lønnsomme og mektigste industri som har eksistert.
Deres makt og innlytelse er overalt, fra å sørge for eliminering av brysomme protestanter i fattige land (Nigeria og S.Amerika) til bestikkelser og korrupsjon, desinformasjon av befolkning og politikere og oppkjøp av forskere i hele verden til «soft power» i f.eks Norge – lobbying, annonser med «morgendagens helter» vakre løfter om grønt skifte som går i sneglefart, eventyrfortellinger om karbonfangst som skal gjøre det mulig å utvikle og ikke avvike olje/gass, og nå det allersiste – deltakelse i klimaforhandlingene.
En veldig bra redegjørelse og analyse av Petrosituasjonen i verden før COP28 i Dubai. Det er skremmende å være vitne til hvordan de mektige oljestatene får fortsette sin hyklersk virksomhet. Parisavtalen har ingen verdi så lenge FN er maktesløs. Penger går foran alt…også selve livsgrunnlaget vårt.
Jeg lurer på hvordan Verdens ledere ( inkludert norske styresmakter) egentlig tenker …? De har jo også barn og barnebarn…
Pingback: Fra klimabokhylla - besteforeldre for en ansvarlig klimapolitikkbesteforeldre for en ansvarlig klimapolitikk