Hva er regjeringens plan for å oppfylle forpliktelsene i Parisavtalen? Uttalelser fra klimaminister Bjelland Eriksen tyder på at det igjen vil dreie seg om klimakvoter, og at vi enda en gang vil prøve å kjøpe oss ut av problemene, i stedet for å ta utfordringene på heimebane. – Det er i så fall et trist og urovekkende signal, mener Idar Støwer.
– Idar, i et innlegg i Klassekampen skriver du at Bjelland Eriksen ser ut til å videreføre Espen Barth Eides forvirrende utsagn. Hva mener du med det?
– Jeg mener vel at hele regjeringas linje mest er egnet til å forvirre oss alle. Hva mener de egentlig? I utgangspunktet har alle trodd at Norge hadde forpliktet seg i Parisavtalen til å redusere egne utslipp med minst 50 prosent innen 2030 sammenlignet med 1990. I alle fall skulle dette gjelde ikke-kvotepliktig sektor som utgjør cirka halvdelen av utslippene. Hurdalsplattformen fastslår faktisk at alle utslippskutt skal skje i Norge. Nå snakkes det om å oppnå dette i samarbeid med EU, og vi synes å være på gli mot noe temmelig udefinerbart – slik Norge har drevet på siden Kyotoavtalen i 1997, og som har gjort oss til en klar klimasinke sammenliknet med våre naboland.
– Utydelighetene rundt dette har gitt oss en klimadebatt som de færreste skjønner noe av. I 2019 inngikk Norge en avtale med EU som legger til rette for at målene i Parisavtalen skal oppnås samlet. Dvs. at Norge kan få godkjent sine forpliktelser overfor FN uten å gjøre noe selv. I stedet kan vi bidra til å redusere utslipp i andre land, for eksempel ved bruk av «fleksible prismekanismer». Kanskje kan dette forklare hvorfor regjeringens folk er så sikre på å oppnå målene selv om de fleste nasjonale prognoser tilsier det motsatte? De har jo uendelig med oljepenger å bidra med for å få regnskapet til å gå opp!
– Men hva er galt med dette? Så lenge samla utslipp går ned, er det vel likegyldig om det skjer på norsk territorium – eller i Polen eller Romania?
– Norge har både et politisk og et moralsk ansvar fore å redusere utslippene innenlands. Vi er blant de land som slipper ut mest pr. innbygger – f.eks. mye mer enn Sverige og nesten dobbelt så mye som gjennomsnittet i verden. I tillegg har vi et overforbruk som krever 3,5 jordkloder for å være bærekraftig. Det er fint om vi bruker oljepenger på klimatiltak i utlandet, men dette må komme i tillegg våre mål innenlands. Jeg merker meg at også Klimautvalget 2050 er skeptisk til kvoter, og ikke har tro på at dette er noen løsning hvis Norge skal bli et reelt lavutslippssamfunn.
– Motivet og tanken bak kvotekjøp er vel at vi i Norge skal slippe å gjøre for store endringer i produksjon, økonomi og forbruksmønster. Men det har du ingen tro på?
– Nei, vi må forvente og kreve at det gjennomføres en mer effektiv regulerings- og fordelingspolitikk for å nå klimamålene. En annen sak er at jeg vel tror at dette er svært problematisk så lenge sterke økonomiske interesser krever vekst – og vi andre fortsetter å tro at et godt liv er avhengig av dette. Men vi som er eldre har jo erfart at det går an å ha god velferd med et langt lavere forbruk enn dagens. Jeg vil si bedre enn i dag, hvis vi også tar med verdien av en friskere og mer uberørt natur slik vi hadde for femti år siden. Kanskje vi i BKA skulle snakke høyere om akkurat dette?
Idar Støwer er arkitekt og har arbeidet ved Byplankontoret i Trondheim.