I dag starter FNs klimatoppmøte i Dubai, det 28. i rekka. Her må oljeland som Norge regne med at kravet om nedtrapping av fossil energiproduksjon tas opp på nytt, med større tyngde enn tidligere. Det begrensede fokus på bruken av kull, olje og gass har ansvaret for at verden ikke er i stand til å nå klimamålene, mener Inge Bakke.
Fossilproduksjon på ville veier
Den norske regjeringen, støttet av flertallet på Stortinget, ønsker å utvikle olje- og gassnæringen videre inn i framtiden. Samtidig har Norge forpliktet seg til å redusere sine klimagassutslipp med 55 prosent innen 2030, og bli et nullutslippssamfunn innen 2050. Det er vanskelig å se noen sammenheng mellom disse to motstridende målene.
Vi har hørt påstander som at norsk olje er renere enn andre lands, at den blir produsert med høyere standard og lavere naturbelastning. Vi forstår at norsk gass for en tid kan erstatte kull i Europa og at Norge kan bidra til å utvikle karbonfangst og -lagring. Men må man virkelig lete etter nye ressurser og utvikle nye felt som skal være operative langt inn i fremtiden for å få til dette?
Det er vanskelig å finne støtte for denne politikken andre steder enn hos oljeproduserende land og petroleumsindustrien. Statsminister Støre har uttalt at den norske politikken er i samsvar med funnene til Det internasjonale energibyrået, IEA. Men den siste «Netto null»-rapporten fra IEA (2021) sier derimot følgende:
«Netto null betyr en enorm nedgang i bruken av fossilt brensel. Den faller fra nesten fire femtedeler av den totale energiforsyningen i dag til litt over en femtedel innen 2050. Fossilt brensel som produseres i 2050 kommer til å bli brukt til varer der karbonet er innbakt i produktet, slik som plast, i anlegg utstyrt med karbonfangst og lagring, og i sektorer der alternativer med lavt utslipp mangler.»
Analysen sier også:
«Det er ikke behov for investeringer i ny fossil brenselforsyning i vår vei mot netto null.»
«Production Gap Report 2023» ble utgitt nå i november, av bl.a. FNs miljøprogram UNEP. Den tar for seg verdens 20 største produsenter av fossile brennstoff. 17 av disse nasjonene har i klimaforhandlinger lovet å oppnå netto-nullutslipp i 2050. Likevel fortsetter de å støtte kull- og petroleumsnæringen sin, med subsidier, finansiering og lisensiering. Norge er en av disse nasjonene. Samlet vil landenes planer og framskrivinger lede til en økning i global produksjon av kull frem til 2030, og av olje- og gass til minst 2050. Dette vil over tid skape et stadig større produksjonsoverskudd.
I den 26. klimakonferansen (COP26) i Glasgow i 2021 ble produksjonen av fossile brennstoff tatt med i avtaleteksten – for første gang i klimakonferansenes historie. Tidligere har det bare handlet om utslippskutt, altså utslipp fra bruken av fossilt brennstoff. I avtalen heter det at produksjonen av kull skal «trappes ned» og at subsidier til fossilindustrien skal «kuttes ut».
Ingenting av dette har skjedd. Året etter, 2022, ble året med tidenes høyeste utslipp fra forbrenning av fossil energi, og inneværende år, 2023, blir det varmeste året på jorden noensinne målt. I Dubai vil det komme krav om at global fossilproduksjon blir avviklet i takt med målene for utslippsreduksjon. Fortsatt ubegrenset satsing på fossil energi vil føre til tap av kapital og arbeidskraft for det grønne skiftet, og fare for prisdumping av fossil energi til fortrengsel for utslippsfri energiproduksjon.