Myten om CO2-fangst

Når klimatoppmøtet i Dubai åpner torsdag denne uka, vil oljeindustrien være på plass og argumentere for at karbonfangst og -lagring (CCS) er en teknologi som kan tillate mer olje- og gassproduksjon – samtidig som verden kan nå klimamålene fra Paris. Men dette er en farlig myte uten rot i virkeligheten, skriver Svein Tveitdal.

Svein Tveitdal er tidligere direktør ved FNs miljøprogram UNEP, med ansvar for sekretariatet til FNs klimapanel. Under COP28 vil han være akkreditert utsending for BKA og Forum for utvikling og miljø, slik han også har vært ved tidligere toppmøter. Han vil skrive møterapporter og refleksjoner for nettsida.

CCS er ingen klimaløsning

I en årrekke har visjonene om karbonfangst og -lagring (Carbon Capture and Storage, CCS) vært industriens viktigste mantra for å fortsette som før. Men dette er en illusjon bransjen og olje- og gasseksporterende land må gi opp, ifølge en ny rapport fra Det internasjonale energibyrået (IEA).

Her er de viktigste argumentene for at CCS ikke er en klimaløsning:

1. Har bare effekt på 20 % av utslippene. Bruk av teknologien har ingen innvirkning på de rundt 80 prosentene av olje- og gassutslippene som brukes nedstrøms, for eksempel som drivstoff i biler.
2. Ignorerbar innvirkning på klimamålene. I dag fanges ubetydelige 0,1 % av energirelaterte utslipp gjennom CCS-anleggene som er i gang, og et optimistisk anslag for 2030 er 0,5 %. Med dagens prognoser for olje- og gassforbruk må det fanges 900 ganger mer enn i dag innen 2050 for å begrense klimaendringene til 1,5 grader, ifølge IEA.
3. Øker utslippene. CCS brukes til å presse mer olje- og gass ut av brønnene i de fleste kommersielle anleggene som er i drift. Dermed fører anleggene til større utslipp til atmosfæren enn de lagrer i grunnen.
4. Ekstremt dyrt. Ifølge Oil Change International har verdens skattebetalere brukt 200 milliarder i subsidier til CCS over de siste 20 årene, uten at dette har gitt resultater av betydning.

Det norske Sleipner-anlegget har fungert som et flaggskip og bevis på at CCS fungerer. Anlegget har vært i drift siden 1996, fanget og gravd ned omtrent en million tonn CO₂ per år under Nordsjøen. Det brukes ikke til å skvise ut mer olje. Likevel har brenning av gassen hos sluttbrukerne sluppet ut 25 ganger mer CO₂ til atmosfæren enn det som er fanget i grunnen, ifølge CleanTechnica.

«Industrien må gi slipp på illusjonen om at CCS er en løsning på klimaendringsproblemene», sier direktøren for IEA, Fatih Birol, i forbindelse med rapportlanseringen. «De må møte den ‘ubehagelige sannheten’ at en vellykket overgang til ren energi vil kreve nedskalering av olje- og gassvirksomheten.» For å være en del av løsningen må olje- og gassindustrien bruke 50 % av investeringene til fornybar energiproduksjon innen 2030, ifølge IEA-rapporten. Så langt har bare 1 % av investeringene i fornybar energi kommet fra olje- og gassindustrien. Så sent som i 2022 gikk bare 2,5 % av investeringene til fornybar energi.

Det er urealistisk at industrien frivillig gjør dette taktskiftet så lenge oljeprisene holder seg på dagens nivå. Nødvendig opptrapping av fornybar energiproduksjon, som er mindre lønnsom og også vil redusere olje- og gassprisene, gjør interessen lunken. Politisk handling er nødvendig, og slaget står i første omgang på klimatoppmøtet i Dubai. Utfasing av olje- og gassproduksjon er på agendaen, men fortsatt vil klimaet tape for den mektige fossillobbyen. Situasjonen er imidlertid nå så prekær at dette kan være i ferd med å snu. Vi går mot tre grader oppvarming, passering av en rekke vippepunkter og katastrofe for barnebarna.

Nødvendige vedtak vil ikke komme på dette klimatoppmøtet, som ledes av en oljedirektør, men kanskje på COP30 i Brasil om to år, der president Lula har store ambisjoner. Tilbakevising av myten om at CCS er en løsning for fortsatt produksjon av olje og gass vil være en del av snuoperasjonen.