Poeten Olava Bidtnes var gjest på dag 2 i «Lunsj og Lyrikk» på Det Norske Teatret, 30. januar. Hun leste dikt for nesten fullt hus, der tilhørerne satte pris på hennes lett uhøytidelige form. Ivan Chetwynd er med å organisere disse møtene for Besteforeldrenes klimaaksjon, og synes det ble en fin halvtime i Bikuben – «med klimablikk».
Hva fyller vi livet med?
Ivan Chetwynd
Olava Bidtnes var 66 år da hun gav ut sin første diktsamling, Napp, i 2004. Tre andre fulgte, Tenke på kva havet heiter ein regnfull dag i 2011, Berre tru du er ein avdød i 2013 og Blaff i 2014. Hun hadde mange dikt å velge mellom til dagens program. Hun har holdt diktopplesninger før, og innrømmet at hun sikkert kunne tas for sjølplagiat. Men ingen ville klage på det!
Olava Bidtnes hører til en gruppe kalt Jernbanepoetene, men jernbanen var ikke fremtredende i diktene hun leste. Det var uhøytidelige, detaljerte skildringer av dagliglivet med en god del humor.
Hun avsluttet med et langt dikt der jeg-personen skriver om sine foreldre. Disse er et litt (!) overdrevet eksempel på et moderne foreldrepar, som selvfølgelig ønsker alt godt for sitt avkom. Det gjelder et frokostbord dekket med absolutt alt man kan finne av pålegg i et velassortert supermarked, et hus fullt med alle de nyeste dingser som teknologien har oppfunnet, hytte, hus på Solkysten, båt … Til sist vinker jeg-personen til foreldrene. De vinker tilbake. – «Men det var ikkje meg dei vinka til …»
Og da gikk tankene tilbake til det første diktet som Olava leste: Om snigelen, som har et vakkert hus på ryggen, laget uten hjelp fra Snøhetta eller andre arkitekter. Snigelen bærer alt den trenger med seg. Og man kan sitte på altanen i lang tid og iaktta den.
Det var mye for de mange tilhørerne å tenke på, om hva vi fyller livet med.
