Ottar Brox (1932–2024)

Ottar Brox er gått bort, en samfunnsengasjert kjempe i norsk samfunnsforskning. Han var fra første stund med i BKA, og satt også en tid i styret i lokallaget i Oslo. Hans mangeårige kollegaer, Nils Aarsæther og Jan Einar Reiersen ved Universitet i Tromsø, har skrevet minneord – om «en viktig stemme i vårt uenighetsfellesskap».

En absolutt ener

Ottar Brox var født på Senja i 1932. Han var sønn av lærer Hjørdis Brox og lærer og lokalhistoriker Arthur Brox, og utdanna seg i landbruks- og samfunnsfag. Vi lærte han å kjenne da han var ansatt ved Universitetet i Bergen, i perioden 1968–1972. Før han kom til Bergen hadde han gitt ut boka “Hva skjer i Nord-Norge?» (1966), der han viste hvordan Nord-Norgeplanen, vedtatt i Stortinget i 1951, hadde svekket grunnlaget for desentralisert og allsidig ressursutnyttelse i landsdelen. I Bergen bidro Ottar Brox til å skape et vitalt og diskuterende miljø, i skjæringspunktet mellom politikk og akademia. Så ble det nye Universitetet i Tromsø åpnet, og Brox (fulgt av mange “disipler”) dro fra Bergen til Tromsø der han ble sentral i oppbygginga av den tverrfaglige utdanninga ved Institutt for samfunnsvitenskap.

Men så kalte politikken, og Ottar Brox ble stortingsrepresentant for SV i perioden 1973–77.  Deretter nordover igjen, med ledelse av et stort forskningsprosjekt – og ei ny Nord-Norge-bok “Fra allmenning til koloni”, som kom i 1984. Men så bar det sørover, med bopel på Oslo Vest og en sjeldent produktiv tilværelse som fagperson og samfunnsdebattant. Ved siden av en rekke bøker og vitenskapelige artikler har Ottar Brox publisert nærmere 1000 kronikker/leserbrev i norsk presse gjennom sitt langvarige virke.

Regionalpolitikken og debatten om distriktene ble aldri den samme etter at poengene fra “Hva skjer i Nord-Norge?” begynte å bli kjent – faktisk flere år etter at boka kom ut. Budskapet til boka, som kan sammenfattes som: “Se samfunnet nedenfra!”, fikk sitt gjennombrudd først under studentopprøret og den påfølgende EEC/EU-striden 1970–72. På 1970-tallets fikk interessen for desentralisering næring av Ottar Brox sin ustoppelige utfordring av sentraliseringskrefter i politikk og storindustri. Om ikke Brox fikk fullt gjennomslag for en alternativ distriktspolitikk, så bidro han til å gi debatten ei ny retning. Også øvrighetas representanter begynte etter hvert å snakke om “lokalsamfunnets problematikk”.

Fiskeripolitikken ble etter hvert det store området for Brox sin kritiske virksomhet. Hans formulering om å fange mest mulig fisk med minst mulig kapitalinnsats fikk økonomer, vant til stordriftstenking, til å stoppe opp. Brox hadde faktisk rett! Størstedelen av fisken kom jo svømmende for egen maskin inn til kysten, i voksen alder, og “stilte seg til disposisjon” for en flåte av tusenvis av mindre og mellomstore fartøy. Hvorfor skulle da myndighetene prioritere havgående tråldrift etter småfisk, med enorme drivstoffutgifter – og klimautslipp? I boka «Allmenningsressurser i nord» fra 2023, hvor han var redaktør sammen med Ragnar Nilsen, Einar Eythorsson og Svein Jentoft, får han støtte fra fiskeriøkonomene: Den minste kystflåten er den mest bærekraftige og den som gir den største sysselsettingseffekten langs kysten.

Men Ottar var også opptatt med mange andre tema. Ett av disse var arbeidsmarkedet. Han hevdet at stor arbeidsinnvandring fra land med lave lønninger, ville føre press på lønningene her til lands, når norsk arbeidskraft kunne erstattes av utlendinger. Da ble det en del bråk, også folk på venstresida tok avstand fra han. Han skapte debatt og var ikke redd for å tenke annerledes og reise problemstillinger som gikk på tvers av de politiske skillelinjene.

For samfunnsvitenskapen forble Ottar Brox utfordreren: Hva er det med begrepene, analysene og den akademiske arbeidsmåten som gjør at så mye kunnskap ikke blir brukt og ikke fører til samfunnsmessige forbedringer? Ett svar er rett og slett en mangel på den særegne kombinasjonen av faglig og politisk innsats som han sjøl hadde utvikla og stod for. Her har nye generasjoner mye å lære: Ottar Brox kunne stå på trygg faglig grunn, og samtidig argumentere for endring, ut fra sin kunnskap om politikkens regler og forvaltningens funksjonsmåte – og med referanse til grunnverdiene i vårt (fortsatt) demokratiske og egalitære samfunn. Denne metodikken er systematisk nedfelt i hans faglige arbeider.  Derfor vil hans publikasjoner og artikler bli lest og referert til i lang tid.

Ottar Brox har både faglig og politisk inspirert flere generasjoner av samfunnsinteresserte, både innafor og utenfor universitetene. Han fikk alle i tale og var en viktig stemme i vårt uenighetsfellesskap. Med en unik kombinasjon av det jordnære og folkelige med faglig nytenking og forståelse, framstår han som en absolutt ener.

Vi er evig takknemlig for alt du har betydd for oss. Hvil i fred!
NIls Aarsæther og Jan Einar Reiersen (mangeårige fagkollegaer)