På tide å lære!

Hva står igjen fra regjeringen Støre om 100 år? Nedbyggingen av norsk natur kan bli det mest synlige, skriver Bård Harstad, professor i politisk økonomi ved Stanford University. Norge fører en utdatert naturpolitikk som er parkert av andre land – som tar sine miljøforpliktelser på større alvor. Vi bør lære av de beste før det er for sent!

Norge bør lære av Costa Rica
Av Bård Hårstad

De viktigste lærdommene

Tenk på et land med drøye fem millioner innbyggere, lang kystlinje, mye regn og sunt bondevett. Naturskogen er truet av hugst og desentraliserte beslutninger.

Skogdekket faller fra 75 til 21 prosent. Så tar regjeringen tak: De sentraliserer beslutninger, forbyr hugst, kompenserer for vern og freder 28 prosent av landområdet. Primærskogen bevares og skogdekket øker til 58 prosent!

Skiftet gjorde Costa Rica til en internasjonal stjerne som alle ville lære av.

Norge bør også lære. Ja, selv jeg har nå vært på «studietur» i suksesslandet. Dette reisebrevet formidler de viktigste lærdommene, slik at regjeringen sparer reiseutgifter og kan bruke knappe ressurser på følgende tiltak:

• Forvaltning av natur må baseres på forskning og kunnskap. I Costa Rica kom vendepunktet da Alvaro Umaña ble miljøvernminister i 1986. Han hadde tatt doktorgrad i miljøpolitikk ved Stanford University og har siden bidratt til at forskningsmiljøet i Costa Rica er blitt internasjonalt ledende. Umaña har bevart sin store respekt for forskning. Da jeg var i Costa Rica, var han villig til å diskutere følgende lærdommer med meg.
• Kartlegging og klassifisering er viktig. For skog, for eksempel, skiller Costa Rica tydelig mellom primærskog og skogplantasjer. Når norske politikerne beroliger med at skogdekket er stort, derimot, så blander de ofte sammen økte arealer til nyplantede granplantasjer med reduserte arealene til gammel naturskog. Men kartlegging og naturregnskap er ikke nok:
• Beslutninger om vern vs. utbygging må sentraliseres til nasjonalt nivå. Selv om mange andre politiske beslutninger bør desentraliseres til lokalt nivå, så vil naturens økende nasjonale verdi bety at tiden er inne for å inndra kommuners rett til å bygge ut og ned det som fellesskapet verdsetter. Det rekker ikke med «tydelige krav og forventninger», slik klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap) prater om. I Costa Rica er det naturligvis ikke kommunene som bestemmer over nasjonale verdier.
• Skogloven fra 1996 gjør det ulovlig å hugge primærskog i Costa Rica. Skogbrukere må holde seg til områdene som er klassifisert som plantasjer, selv om de også kan søke om å få hugge selektivt i primærskog. (Innvilgningsprosenten er lav, så det er nesten ingen som søker.) Stortinget kan og bør, på samme måte, umiddelbart forby hugst av urskog, kreve at det må søkes om hugst i naturskog, og styrke Statsforvalterens innsigelsesrett. Det bør – naturligvis – også forby ytterligere bygging av hytter i områder der det fortsatt er verneverdig natur.
• Pisk og gulrot må kombineres: Selv etter at hugst av primærskog ble ulovlig, får skogeiere kompensert for vern i Costa Rica. Beløpet regnes ut basert på verdien av hugst. Norge har delvis lært og har innført ordningen med «frivillig vern». Men ordningen er fortsatt underfinansiert, og det er en lang kø av skogeiere som gir opp mens de venter på kompensasjon. Regjeringen har gang på gang forsøkt å kutte i den vesle potten, og hver gang er det opposisjonen som har måttet bruke politisk kapital for å reforhandle statsbudsjettet.
• Kompensasjon har sin kostnad, og den må finansieres. Hvordan har Costa Rica råd til dette, gitt at landets bruttonasjonalprodukte er en brøkdel av Norges? Costa Ricas løsning er at de har en egen skatt på fossile brensler som går direkte til naturvern.
• Progressive politikerne i Costa Rica utnyttet det politiske vinduet som dukket opp da prisene for landbruksprodukter fikk et midlertidig fall, slik at det uansett ble mindre gunstig med avskoging. På samme måte kan norske politikere utnytte den gunstige økonomiske situasjonen de fleste nordmenn nå har, og oppmerksomheten rundt naturvern som er oppstått etter NRKs medieoppslag, blant annet.
• For å bevare den politiske støtten for tiltakene har Costa Rica satset på forskning, utdanning, opplysning og utviklingen av en nasjonal identitet rundt naturvern. Nå er det nasjonale ordtaket og mottoet «pura vida». Mottoet henviser til det rene, enkle og gode liv. De hilser og tar farvel med det samme uttrykket. Med en slik hilsen legger de også vekt på fellesskapet de har og får når de tar vare på nasjonal natur i en kollektiv dugnad. Sportsnasjonen Norge bør også vokse fra det selvgode «det er typisk norsk å være god» og troen på at det rekker å verne trærne langs lysløypen.

Norge halter etter

Det var Costa Rica, ikke Norge, som startet med betaling for regnskogsvern. Det var Costa Rica, ikke vår regjering, som gikk i bresjen for at 30 prosent av natur skulle vernes globalt.

Norge halter etter. Norge har rett nok skrevet under denne internasjonale avtalen (på COP15), men regjeringen er ikke i nærheten av å følge opp sine forpliktelser.

Kritikere av sammenligningen vil peke på at det er viktige forskjeller mellom Norge og Costa Rica:

• Costa Rica er et frodig tropeland der skogen raskt vokser tilbake når områdene vernes. Norge kan ikke i samme grad basere seg på restaurering av natur. Forskjellen betyr at Norge bør satse sterkere på å verne den naturskogen som fortsatt står.
• Costa Rica tjener nå godt på økoturisme, og inntektene gjør at politikere og innbyggere har en økonomisk interesse i naturvern. Norge har annen type inntekt. Men også Norge har potensial til å satse og tjene mer på økoturisme. I mellomtiden har vi dessuten bedre råd enn Costa Rica til satse på vern.

For en enda viktigere forskjell er at Norge har tjent langt, langt mer penger på utvinning av naturressurser enn Costa Rica. Så dersom de kan, kan Norge.

(Kronikk tidligere publisert i Aftenposten, gjengitt etter tillatelse fra forfatteren)