Oslofjorden er i fare. Alle vet det. Likevel gjøres alt for lite for å redde fisk, fugl og naturmangfold. Kommunene og staten må presses til å ta ansvar, og i Vestfold er Besteforeldrene i sving med en egen Oslofjord-gruppe som blant annet skriver leserbrev til lokalavisene. Det holder ikke med fine målsetninger, mener de. Handling må til!
Gruppa har hatt innlegg i fire forskjellige aviser, med god respons, forteller Bente Myhre i Færder. – På møte vi hadde den 8. mai fikk vi besøk av to representanter fra østfoldsida. De har en aktiv BKA-gruppe der også, men ingen som jobber spesifikt med Oslofjorden. Det var nyttig å dele erfaringer, og kanskje vil flere gjøre som oss. Til neste møte skal vi ha lest Havforskningsinstituttets rapport om Ytre Oslofjords helsetilstand. Vi kommer til å lage nye skriv til lokalaviser basert på denne!
Av Unn Nilsen, Besteforeldrenes klimaaksjon Vestfold
Jeg bor ved fjorden og har et par minutters gange ned til ei lita bukt ved Tønsbergfjorden. En dag i slutten av mars gikk jeg ned til stranda, og før jeg nådde fjorden hørte jeg dem, ærfuglene. Glede! Så var det liv i bukta fremdeles.
Mine barndoms somre hadde jeg i skjærgården utenfor Stokke og Sandefjord. Det var fint å sykle til Melsomvik for å bade, og sommerferiene ble tilbrakt i telt på øya sammen med familie og venner. Fjorden vår var en av Norges mest fiskerike fjorder og hadde et rikt fugleliv. Fjorden ga mange gleder, krabbefiske med blåskjell, nytrukken torsk, nykokte blåskjell på svaberget og bading. Dette var en selvfølge, nå gode minner.
Mine barn fikk også oppleve et rikt liv i fjorden på 80-tallet, men dessverre har situasjonen de siste tiåra blitt kraftig forverret. Fra 1960-tallet overtok moderne og mer effektive fangstredskaper. Beskatningen av fiskeressurser har alltid vært større enn bestandene tålte. Bunntrål ødela mye av sjøbunnen. Utfyllinger og mudring ødela strandsonen. Ålegrass og tareskog som matfat, yngleplass og skjul for småfisk forsvant, og nærmest all fisk er nå borte. Fjorden har mer nitrogen og fosfor enn den klarer å absorbere. Oslofjorden er overgjødsla! 148 kommuner, ca. en tredel av Norges befolkning tilhører nedbørsfeltet til fjorden, og befolkningen øker. Vekstvilkårene i fjorden har blitt dårligere. Alger, blant annet. lurv blomstrer opp, og kveler tang, tare og ålegras. Blåskjell og fisk forsvinner. For å redde fjorden må først og fremst nitrogen-nivået ned. De største synderne er kommunal kloakk og avrenning fra jordbruket, med ca 40 prosent hver.
Staten må bidra med penger
Skal fjorden reddes, må en rekke tiltak settes i verk straks. Jordbruket og fisket må reguleres sterkere med absolutte og lovpålagte krav. Stortinget har varsla påbud om nitrogenrensing for kystkommunene med krav om rensing innen 2030. Det er bra, men ikke nok, for alle de store elvene ender i Oslofjorden. Hele nedbørsfeltet fra Hardangervidda til Rondane, med 118 kommuner, må få krav om tilsvarende rensing. Vi mener at staten må ta ledelsen med en samlet plan for nitrogenrensing og gi tilskudd til planlegging og bygging av slike renseanlegg.
Ved andre store miljøoppgaver, som Mjøsaksjonen på 1980-tallet, har staten bidratt økonomisk. Noen få kloakkanlegg i Indre Oslofjord har nitrogenrensing. Staten bidro også her. Det som er gjennomført av nitrogenrensing, er gjennomført med statlig støtte. Det må til i Ytre Oslofjord også!
Oslofjorden har en unik kystnatur over og under vann, og presset på fjorden har vært for stort i flere tiår. Fjorden må restaureres for våre barn, barnebarn og framtidige generasjoner. Tiltaksplanen for Oslofjorden, som Stortinget vedtok 2021, har mange mål, men ingen forpliktende krav. Målene i planen er ikke tilstrekkelig fulgt opp med hverken penger eller handling, men ble overlatt til den enkelte kommune, jordbruker og grunneier. Miljødirektoratet følger utviklingen i fjorden. Konklusjonen så langt er at tilstanden ikke har bedret seg de siste årene.
Skal våre barn og barnebarn og fremtidige generasjoner få oppleve en rik Oslofjord, holder det ikke med vakre ord i fine og velmenende planer. Handling må til.
Dette er et svært viktig arbeid! Stå på! Våre myndigheter må våkne opp.
Man kan lett miste motet og bli nedstemt når det går så tregt å få på plass forpliktende planer og konkret handling. Vi har ressurser nok i Norge til å redde Oslofjorden.
Den svenske trubaduren Cornelis Vreeswijk skrev en gang en sang som heter: Turistens klagan. Det første og siste verset er innspilt med latter og skrål fra norske barnestemmer.
Det sjunger några ungar på Karl Johan.
Dom låte starka og fina –
som bara ungar kann. …..
Om inga ungar funnes,
tog allting slut.
Vad fanns det sen for mening
i att man stod ut?
Visst har det uppstått kaos
i tidens lopp
men så lenge det finns ungar
så finns det hopp!