Utslipp, bærekraft og forbruk

Årets nedgang i klimagassutslipp er på 4,7 %, den største siden 1990, og tas av myndighetene som bevis på at Norge er på vei til å nå klimamålene. Men medaljen har en bakside, sier bærekraftforsker Carlo Aall. – Det er for mye som faller utenfor og tilsløres i det offisielle norske klimaregnskapet, og som vi ikke kan lukke øynene for.

Vi trenger et større bilde

Carlo Aall er professor i bærekraftig utvikling og arbeider ved Vestlandsforsking i Sogndal. Han har forsket mye på sammenhengene mellom forbruk, miljø og klima. Om vi går bak tallene og tar hensyn til hvordan klimapolitikken er rigget, er ikke det norske bildet fullt så lystelig, sier han. Det er særlig to problemer:

1) De nasjonale utslippsregnskapene er avgrenset til utslipp som skjer innenfor landegrensene. Dermed faller bl.a. nordmenns sydenturer med fly utenfor. En forskningsstudie fra 2018 viste at nordmenns feriereiser til/fra og i utlandet tilsvarer 19 prosent av det som ble regnet som norske utslipp samme år. Også utslipp fra norsk internasjonal skipsfart holdes utenfor, som tilsvarer en tredjedel av det samlede offisielle klimagassregnskapet, og har holdt seg på omtrent samme nivå siden 1990.

2) Den største kilden for norske klimagassutslipp i utslippsregnskapet er fra produksjon av olje og gass. En firedel av den samla reduksjonen i 2023 på 2,3 milliarder tonn klimagassekvivalenter kommer herifra – etter at vi er begynt å drifte plattformene med strøm fra land. Dermed kan vi stenge gassturbinene, som bruker fem prosent av det som pumpes opp, og eksportere også denne andelen. Dette mener jeg bidrar til å hvitvaske og rettferdiggjøre på en absurd måte klimalogikken i å fortsette å lete etter mer gass og olje.

Energibruken må ned, ikke opp

Vi må innse at et null-utslippssamfunn også må være et lavenergisamfunn, sier Carlo Aall. Samtidig som vi i Norge siden 1990 har strevd med å få ned utslippene av klimagasser, har energibruken fått lov å fortsette å øke, særlig til transport der energibruken i 2022 var 41 prosent høyere enn i 1990.
– Dette er kritisk av to grunner. Først, hvis vi skal la den samlede energibruken få fortsette å øke og samtidig erstatte dagens fossile energibruk med fornybar energi, setter det et veldig stort press på naturen og vår evne til å nå naturmålene. Dernest, og egentlig viktigere, fordi alt det vi bruker energien til har dramatiske konsekvenser på miljøet. Menneskeheten har for lengst overskredet klodens kapasitet til å håndtere utslipp fra nitrogen, fosfor, og miljøgifter. Og den eneste måten vi kan ha håp om å komme under naturens tålegrense på disse områdene er å redusere, ikke øke, den samlede energibruken.

Et klimaregnskap der forbruket er med

De 4, 7 prosentene er selvfølgelig hyggelig å komme med til FNs klimakonvensjon. Og da er det selvfølgelig også fristende å glemme at det ligger noe bak som ikke er like hyggelig. Hva mener Carlo Aall vi kan og bør gjøre?
– En ting vi kan gjøre nasjonalt, som bør være ukontroversielt – ikke minst fordi det er fullstendig gratis – er å følge opp det som begynner å skje i kommuner og fylker rundt om i landet, nemlig å supplere de tradisjonelle territorielle klimagassregnskapene med forbruksinnretta klimagassregnskap. Det siste omfatter alle klimagassutslipp utløst av privat forbruk, uansett hvor på kloden de rent faktisk skjer. Dette vil åpne opp for flere innsatsområder for klimainnsats, som å gjøre noe med våre utenlandske feriereiser og import av varer, selv om den faktiske utslippsreduksjonen da vil skje utenfor landegrensene. Og, ikke minst vil strømsparing komme inn med full tyngde også i klimaarbeidet.
– Det langt mer kontroversielle, men også viktige er å følge en av hovedanbefalingene fra det regjeringsoppnevnte «Klimautvalget 2050» om å finne en sluttdato for utvinning av norsk olje og gass. Ingen, og da mener jeg virkelig ingen, utenlandske klimaforskere forstår hva det er Norge driver med når de prøver å fremstille seg som klimaprogressive og samtidige argumentere for det fornuftige i å fortsette å lete etter olje og gass. Denne nasjonale formen for ta-med-den-ene-hånda og gi-med-den-andre klimapolitikk setter selvsagt også klare grenser for hva andre aktører i Norge, det være seg kommuner, fylkeskommuner, bedrifter eller for den del du og jeg, orker å plage oss med av forsakelser for å bidra til å bli kvitt klimagassutslippene.
– Det betimelige spørsmålet er rimeligvis; hvorfor skal jeg pine ned utslippene når den store staten bidrar til å nulle ut – og mer enn det – effekten av mine tiltak ved å fortsette å lete etter mer fossil energi? Uten at vi får hull på den statlige gordiske knuten mellom klima- og oljepolitikk vil Norge aldri kunne bidra mer enn symbolsk – og knapt nok det – i det globale klimaarbeidet!