Den store «Varmere-våtere-villere»-festivalen i Bergen holder fram. Noe av det som gjorde inntrykk, med håp for framtida, var hvor mange, ikke minst unge mennesker, som kom for å høre økologiprofessor Vigdis Vandvik snakke om den globale naturkrisa, hvordan denne henger sammen med klimakrisa, og hva vi kan gjøre med det.
En dobbel krise
– I forhold til naturen er kolonitida dessverre ikke over, sa Vandvik. Sammen med økonomene Aksel Mjøs og Martin Skancke hadde hun tatt på seg å snakke om det vanskelige temaet «Krisenes kamp» – om utfordringene ved å skulle handtere naturkrisa og klimakrisa samtidig, begge like livstruende alvorlige – og sett i sammenheng enda mer alvorlige.
– Siden 1990, da vi fikk de første rapportene fra FNs klimapanel, har verden sluppet ut mer CO2 enn i hele vår tidligere industrihistorie. Samtidig har tapet av natur akselerert. Og disse tingene forsterker hverandre, understreket Vigdis Vandvik i sitt innledningsforedrag. Over 70 prosent av naturområdene på land, og nesten like mye i havet, er forringa. 25 prosent av alle arter på jorda er trua. 1 million arter står i akutt fare for å bli utrydda!
Kunnskap og handling
I denne situasjonen er det opplagt at vi ikke kan fortsette å bre oss på bekostning av andre arter. Likevel fortsetter det. I Norge har vi rundt en halv million hytter. Allerede et stort problem. Samtidig planlegger kommunene for enda en halv million. Et kjempeproblem, selvfølgelig. Helt i strid med nasjonale miljømål, alle forstår såpass. Men hvordan får vi stoppet galskapen, i et land med verdens mest desentrale beslutningsstruktur? Der naturen er null verd slik den ligger, ubrukt og uberørt, – men gir privat rikdom, arbeidsplasser og skatteinntekter når vi bygger den ned og ødelegger den, kanskje for alltid.
– De to økonomene leder hvert sitt utvalg, oppnevnt av regjeringa: Mjøs for Naturrisikoutvalget og Skancke for Klimautvalget 2050. Begge vil komme til å utfordre forelda vurderinger, som like fullt fortsetter å vinne fram, som i Lågendeltaet, der naturverdiene må vike for å gi plass til en motorvei og en biltrafikk som på sikt er uforenlig med klimahensyn og den kretsløpsorientering vi må omstille til. I 2050 skal vi slippe ut maks 5 % av det vi gjør i dag. Da trengs mer enn nytenking. Da trengs ressursrespekt og helhetstenkning og et nytt lovverk.
Vi kan trolig aldri få nok kunnskap, og det er betryggende at en kapasitet som Vigdis Vandvik er med i Naturrisikoutvalget. Det avgjørende spørsmål er likevel: Hvordan kommer vi fra kunnskap – til handling? De mange frammøtte fikk kanskje ikke så mange svar denne kvelden. Men alle fikk garantert mer å tenke på, en sur og kald marsdag i Bergen.
En av mange opplysende plansjer vist av Vigdis Vandvik: hvordan jordsmonn utarmes og matjord forsvinner i stort tempo over hele verden.